Ujevn Nobelvinner

Etter at Kina åpnet seg mot Vesten, har vi opplevd et skred av litteratur om og fra landet. Derfor var det ingen overraskelse at Kina fikk sin første nobelprisvinner i litteratur for to år siden. Men i «Åndefjellet» lykkes Gao Xingjian bare nesten.

Valget av forfatter, derimot, var mer overraskende - og omdiskutert - for Gao Xingjians (1940) litterære produksjon var så vidt ukjent i Vesten at det på ingen måte gjorde ham til en opplagt kandidat. Personlig har jeg da også lest oversatt litteratur fra Kina som jeg har fått større utbytte av enn Xingjians «Åndefjellet».

Likevel er boka på mange måter et eksemplarisk valg, både i stil og tema, idet Xingjian her søker å bruke moderne vestlige litterære teknikker på urgammelt kinesisk stoff, samtidig som disse 81 relativt løst sammenknyttede kapitlene også tilhører en kinesisk litterær tradisjon.

Politisk er han også eksemplarisk. Xingjian, som også er billedkunstner, dramatiker, regissør, prosaist og kritiker, har siden 1987 levd i frivillig eksil i Paris, og «Åndefjellet» regnes som så provoserende at den ikke er offentlig utgitt i Kina.

Selvbiografi

Bokas ytre handling bygger på en ti måneders og 15000 kilometer lang reise Xingjian foretok i de indre og sørlige regionene av Kina. Dette etter at han hadde fått en feilaktig kreftdiagnose.

Boka er altså en slags selvbiografi, og i dette nokså ukjente og «ukinesiske» området med gamle folkereligioner, sjamanisme og overtro følger vi forfatterens reise mot det noe diffuse Åndefjellet.

Vi får enkeltfortellinger herfra, fortellinger i fortellingen, myter, gamle sagn, løgner. Her er antropologiske beskrivelser, henvisninger til klassisk diktning, historie, filosofi, naturskildringer og polemikk mot økologisk sløvhet. Ikke minst en rekke brutale fortellinger og fryktelige skjebner, mord og overgrep.

Kjærlighetshistorie

Vekselvis følger vi forfatterens indre reise på jakt etter det han kaller «en primitiv ensomhet» eller også «dette merkelige som kalles ditt eget jeg», og som forfatteren på østlig vis ser som kilden til menneskenes ulykke - selv om han selv ikke synes å tro på en meditativ oppløsning av dette jeget.

Denne reisen gjøres i et indre landskap bl.a. gjennom barndomsminner og drømmer. Her er også en kjærlighetshistorie, skrevet som en assosiativ dialog mellom et du og en hun, som igjen er ment som en slags indre monolog. Ingen enkel roman altså, og for å hjelpe oss lesere bruker Xingjian ulike betegnelser på seg selv for å skille de ulike nivåene: jeg, han, du, hun og de.

Dette også ment som en bevisst utprøving av vestlige litterære teknikker, som Xingjian har skrevet ei bok om. Blant annet oppløser han sin egen roman gjennom en sjangerdiskusjon i boka. Elegant nok gjort, men i passasjer kan det i mine øyne virke noe anmassende, og paradoksalt nok også, sett med arrogante vestlige øyne, nesten litt gammelmodig idet denne problematikken jo er velkjent her i Vesten.

Godbiter

Xingjian søker med andre ord å favne det meste i denne boka, og han kommer bare nesten i havn. Men han er en intelligent forfatter, og enkeltvis er hvert av disse kapitlene svært lesverdige med et utall litterære godbiter.

Lesverdigheten må vel også tilskrives de to oversetterne, som så vidt jeg kan forstå må ha gjort en svært solid jobb. De har rg skrevet et etterord jeg her trekker veksler på.