Ujevn novellesamling

Ujevn novellesamling med gode enkelttekster.

Etter å ha lest de første novellene i Inge Johan Holthes tredje novellesamling og femte bok var inntrykket at tekstene virket uferdige, formen oppstyltet, persontegningene overflatiske og språkføringen monoton.

Lesningen etterlot en følelse av at dette stoffet burde ha fått mer tid på å modnes, og at språket ikke hadde det litterære nivå vi har sett tidligere hos Holthe.

Men samlingen tar seg opp. Utover i boka finner Holte mer tilbake til det som kjennetegner ham som forfatter: en språkdrakt preget av nyanser og formsikkerhet, kombinert med et intenst forskende blikk på menneskets kompleksitet og mørkesider. Vi møter personer som sliter med eget og andres ukontrollerbare raseri, og som kjemper med å finne et balansepunkt i de skjøre relasjonene som en familie består av. I en av de beste novellene, «y minus x», gir Holthe en berørende og vittig-lun skildring av hovedpersonens forhold til farfaren, etter at faren er død.

Her går han tett på aktørene, plukker varsomt borti sårene nære relasjoner alltid gir, og viser hvordan mennesket selv velger hvilken virkelighet, hvilken sannhet, det orker å leve i og med. De gode enkeltnovellene til tross: Hovedinntrykket av «Lille gamle søster» er at personene for ofte mangler den konteksten som kan si noe om beveggrunnene deres, og at samlingen som helhet er noe overspent og ujevn.