Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ujevn Oslo-inspirert suite

Bendik Hofseth er best når perfeksjonen sprekker.

STERK: Bendik Hofseth er en sterk saksofonist, men mer ujevn som komponist.  Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
STERK: Bendik Hofseth er en sterk saksofonist, men mer ujevn som komponist. Foto: John T. Pedersen/Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

|||Nordmarka, Lindøya og mellomliggende herligheter som Sankthanshaugen, Grünerløkka og Lille Frogner Allé har tjent som inspirasjonskilder for komponist Bendik Hofseths Oslo-suite «Kortreist musikk».

Verket er bestilt av Oslo Jazzfestival, og i går kveld ble det framført av et til dels langveisreist ensemble: Mike Mainieri (vibrafon), Alessandro Galati (piano), Mats Eilertsen (bass), Paolo Vinaccia (trommer/perkusjon) og Hofseth selv på tenorsaksofon.

I tillegg til Oslo-vinkelen legger Hofseth også en dypere betydning i «kortreist»-begrepet. Han ønsker å slå et slag for musikk som musikere og publikum utvikler sammen i sitt lokalmiljø, og et ditto slag mot festivaleriets innflydde stjernefestivitas. Med det legger han opp til en interessant diskusjon, men i går dreide det seg altså om Hofseth i samspill med fire musikere, og hvordan falt nå det ut?

Logiske
Jo, ujevnt. Ubarmhjertig og unyansert sagt er Hofseth verst når han er best og best når han lar være å søke det formfullendte. Mediumballadene hans er tidvis så perfekt og logisk oppbygget at de flyter friksjonsfritt, og når de attpåtil framføres av musikere som behersker håndverket sitt til fulle, blir resultatet til tider for motstandsløst, om enn aldri så flott. Hofseth selv er kroneksempelet, han har en fabelaktig, fullmodnet og totalkontrollert tenortone, men den er finest å høre på når historien han forteller er spennende eller morsom eller leken eller overrumplende.

Kreativ
Heldigvis fantes disse historiene også, særlig på Grünerløkka og nederst i Lille Frogner Allé.

Og heldigvis fantes Paolo Vinaccia på scenen, som et konstant kreativt uromoment i forhold til alt som smakte av forutsigbarhet.

Så ble det en konsert med longører - svært vakre og velskapte longører - men også strekk av stor og inspirert musisering der mothakenes lek med sanseapparatet skapte skinnende øyeblikk under kirkehvelvingen.

Kortreist eller ei.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!