Ujevne grøss

Mer et formeksperiment, enn en helaftens film.

FILM: For nesten et år siden hadde den franske filmen «Paris jeg t’aime» norsk premiere. Filmen, som består av hele 18 enkeltstående kortfilmer, sammenknyttet ved hjelp av panoramabilder fra Paris, skildrer hengivenhet, lykke og livet, og hyller filmen som medium. Den er rett og slett en perle.

Derfor ble jeg spent, da jeg hørte at fem filmskapere fra Vestlandet, med hver sin kortfilm, hadde tolket grøssersjangeren på hvert sitt vis.

Fem viser seg dessverre langt fra 18. Og som kinofilm er «5 Grøss» ikke noe mer enn en morsom varietet, en studie i hvor forskjellig man kan angripe den samme sjangeren rent filmatisk. Med sine 40 minutter er den egentlig mer som et formeksperiment å regne, enn en helaftens film.

Hver regissør har gjenskapt sitt verste mareritt. Susanne Falkum Løvik sitt finner sted på operasjonsbordet. Pål Jackmans handler om en hysterisk mor og hennes nyfødte baby. Marius Somas på filmsettet. Therese Jacobsens i et kristent sektsamfunn på kysten. Og Bobbie Peers’ i en mørk kjeller om natta. Ikke alle marerittene makter å skape noen iling.

For det første er kortfilmen et vanskelig format å kombinere med grøssersjangeren, man skal rekke å bygge opp spenning, uhygge og en viss handling på kort tid. I tillegg bør man helst avslutte det hele relativt elegant.

Ikke overraskende er det Gullpalmevinneren Bobby Peers som kommer heldigst fra det. Ikke fordi hans film markerer seg rent kvalitetsmessig i forhold til de andres, men fordi han er den eneste som har laget en grøsser med bø-effekter – et knep som fungerer godt i en kortfilm, da moderne skrekkfilmer oftest består av en støkker hvert åttende minutt.