Ujevne lesestykker

Dette er Martha Cerdas første bok på norsk, hun har utgitt fire hjemme i Mexico. Hun er blitt sammenliknet med Italo Calvino og Jorge Luis Borges.

De kan alle, i likhet med andre magiske realister, med den største selvfølgelighet få deg til å tro at kuer kan fly, at det svømmer engler i melkeglasset ditt og at det vil renne blod i gatene hvis du glemmer å gå tur med hunden. Men utover denne, for dem naturlige, tro, på at mennesket har et bein plantet i himmelen og et på jorda, er de vidt forskjellige.

Den røde tråden i «Fru Rodriguez og andre verdener» er fruens håndveske. Om den, eller rettere sagt, om fruens liv, handler annethvert kapittel. De andre tretti historiene berettes av forskjellige fortellerstemmer.

Identitet

Håndveska blir det samlende symbol for alt levd og ulevd liv og forfatterens knep for å binde sine fritt svevende assosiasjoner sammen. Håndveska representerer fruens identitet.

Fru Rodriguez fikk den av svigermoren, og hun skulle gjerne kvittet seg med både giveren og veska. Men etter hvert som veska fylles av gode og dårlige minner, blir de uatskillelige, og heller ikke hennes mann kan forestille seg sin kone uten veska. Hun stikker hånda ned i den og oppdager de merkverdigste saker. Her finner hun Den sanne historien om de to verdenskrigene, et par såler i størrelse fem, telefonregningen fra februar 1965, et postkort fra Acapulco, en mammuts støttann, Columbus' strømper og en tørket rose fra ektemannen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Herr Rodriguez forestiller seg veska som en brønn uten bunn, der det som blir lagt i den aldri kommer opp igjen. En dag la fruen et bilde av hans mor i den, ikke lenge etter døde hun. En annen dag forsøkte fruen å rydde i veska si, hun tømte den, og da fant herr Rodriguez henne kravlende rundt på gulvet uten å kjenne seg selv igjen. Han fikk raskt hivd alt opp i veska igjen. Fruen finner bruddstykker av livet, men aldri seg selv. Livet går henne forbi, og krisen blir fullkommen når hun finner manuset om seg selv i veska og får vite at hun skal dø på side 180.

Konstruksjoner

Historiene byr leseren på mange muligheter om man vil tolke symbolbruken. Gjør man ikke det, kan man la absurditetene flagre forbi som en serie med farser. Cerdas språkunivers er feminint og fylt av høye hæler, parfyme og brystholdere. Historiene bindes sammen med en gjennomgående tragikomisk grunntone. Enkelte av dem er fortettede kunststykker av de sjeldne, mens andre mister spontaniteten. Etter hvert er jeg så forberedt på å lese en sammenstilling mellom det hverdagslige og det fantastiske, der for eksempel fru Rodriguez i det ene øyeblikk svever i himmelen på en keiserstol over Europa og i det neste kjøper vaskemiddel på Rimi, at jeg ikke lar meg forføre. Enkelte av tekstene blir konstruksjoner som på tross av villskapen mangler nettopp liv. Cerda gjentar de litterære virkemidlene sine og makter ikke helt å fylle alle historiene med ny kraft.

Det gjør likevel ikke så mye, du trenger ikke lese alle tekstene, de står bra hver for seg. Boka er dessuten så liten at den går ned i håndveska, og hvis du slår opp på en historie du ikke liker, kan du bare legge boka i veska igjen til du en dag finner en som passer for deg.