Ujevnt avvik

«Annerledes» er en ambisiøs bok. Ifølge forlaget er den også en annerledes bok. «Avvik» er også bokas nøkkelbegrep, det som skal samle boka. Sosiolog Per Solvang knytter begrepet til egen historie som hårløs punker og klassereisende bondestudent.

Samtidig sneier han innom en rekke interessante og pirrende felter fra egen forskning, det som på norsk kan oversettes til funksjonshemningsstudier. Men på tross av forfatterens personlige og faglige investering sitter leseren likevel utilfredsstilt tilbake.

Ujevn essayistikk

Selv om boka består av 50 korte avsnitt, er det ikke vanskelig å plassere «Annerledes», nemlig i sjangeren «essay». Denne sjangeren er den olympiske grenen for unge fremadstormende akademikere og skribenter. Forfatteren skal ideelt sett utforske sitt tema, kretse det inn, gjerne med en personlig vri. Overraske og utfordre. Dette er ikke enkelt, og krever innsikt, mot og litterært talent.

På sitt beste tilfredsstiller «Annerledes» disse kravene, men i det store og hele framstår boka som ujevn og ufordøyd.

For å si det kort: Når forfatteren bruker sin egen historie, blir hans sosiologi banal - og når hans sosiologi blir spennende, forsvinner forfatteren. Ikke alltid, men svært ofte. Punken som eksempel kunne vært spennende, men drukner i en overflatisk analyse av fenomenet og av en uttværet historie om forfatterens musikerkarriere. Klassereisen er også et meget spennende tema, hvor forfatteren her blottstiller seg selv og ikke minst sine mindreverdighetskomplekser, for eksempel i avsnittet om de «pene pikene» i P2. Modig, men heller ikke her får sosiologien grepet om leseren.

Bedre blir det når forfatteren tar tak i sitt eget spesialfelt, og undersøker hva det vil si å være funksjonshemmet, både i et kulturelt perspektiv og i lys av velferdsstatens kategoriseringer. Kan avvik være berikende? Kanskje til og med ønskelig? Her rives leseren med, selv om forfatteren selv gjerne er fraværende i teksten. Han blir fagmann - og godt er det.

Manglende eleganse

Det kan virke som om «Annerledes» er overbelastet, forfatteren har for mye å skrive om. Jeg mistenker også forfatter og forlag for å ha brukt for kort tid på boka. Den burde vært strammet inn, både tematisk og språklig. For det jeg vel savner mest er kanskje eleganse, både når det gjelder stil og indre sammenheng i boka. En viss jevn rytme i utførelsen, slik at stilen ikke brytes for mye boka igjennom. Eksempelvis er innledningen klossete akademisk formulert. Avslutningen er rett og slett fraværende, og da tenker jeg ikke på den klassiske oppsummeringen fra fagbøkene, men på en avrunding av en tematisk reise.

Når dette er sagt: jeg hadde glede av boka. En sympatisk og engasjert forfatterstemme som vi bør høre mer fra.