Ujevnt om jødefor- følgelser

Regionale studier er viktige, også om de ikke er helt vellykkede.

BOK: Terje Lie er pedagog og har, ventelig i pedagogisk øyemed, fiksjonalisert fortellingen om jødeforfølgelsene i Norge. Boka handler om en oppdiktet familie, og fortellingen ses stort sett gjennom øynene til den åtte år gamle gutten David.

Boka bygger på velkjente og tradisjonelle kilder. Det trekker heller ikke opp at fiksjonsprosaen er ubehjelpelig.

Over grensen

Det blir i meste laget når han følger personene helt inn i gasskammeret og rapporterer hva de sier og hva som skjer.

Det fins en grense for innlevelse som nok må sies å være overtrådt her. Forfatteren nærmer seg faretruende en grense hvor den verdigheten ofrene for holocaust har krav på, krenkes.

Forfatteren har utvilsomt de beste intensjoner, boka gjør dessverre ikke ære på dem.

Fra Bergen

Arne Lyngvi var frivillig sanitetssoldat i Voss i 1940 og skriver i forordet at selv om han var en observant mann under krigen, gikk arrestasjonen og deportasjonen av jødene ham hus forbi. Han skriver også at det ikke har vært lett å komme i kontakt med de bergenske jødene som overlevde krigen.

Disse viktige observasjonene er utgangspunkt for hans lille undersøkelse av holocaust i Bergen og i Hordaland. Slike studier er viktige. Blant annet bringes utdrag fra Dagfinn Gadeholts dagbok fra krigen, han var lektor på Sydneshaugen skole. Her omtales arrestasjonen av jødiske elever på skolen og rektors kommentar til hendelsen på lærerværelset etterpå. De norske politimennene hadde vært «gode jøssinger» og hadde ifølge rektor «beklaget meget at de måtte foreta dette arbeidet».

61 jøder ble deportert fra Bergen og Hordaland, 28 av dem ble drept i Auschwitz.

Bildet i boka av den yngste, den smilende to år gamle Harry Reichwald i lekegrinda si, er et talende og sterkt dokument.