Ujevnt om vondt tema

Lille Ti bor sammen med mammaen sin. Hun er glad i mamma, selv om mamma fyller opp leiligheten med grønne poser fulle av søppel og har noen rare demoner i hodet sitt som mamma kaller Polter og Geist.

Hans Rossiné

Slik begynner Torshovteatrets oppsetning av svenske Suzanne Ostens søkelys på hvordan det er å være barn av en psykotisk mor. Det er teater fylt av gode forsetter. «Jenta, mamman og søpla» er pedagogisk teater med vekt på pedagogisk. Teatret brukes ikke bare til å anskueliggjøre et alvorlig psyko-sosialt problem, men skal også være utgangspunkt for en videre diskusjon. I hvert fall bør det være slik dersom voksne og barn ser denne forestillingen sammen. Jeg tipper at barna vil stille mange spørsmål til hva de har sett.

Praktinnsats

Blant søppelsekker og Anne Marit Jacobsens trist-snille schizofrene mamma, skaper Andrine Sæther et vidunderlig portrett av åtte år gamle Ti. Sæther levendegjør en barneverden full av øm naivitet overfor morens sykdom, full av skyldfølelse og dobbeltbunnet lojalitet, virkelig en praktinnsats uten ett sekund å ramle i barnerollens mulige fallgruber.

Jan Sælid og Trond Høvik er morens mørkkledde demoner, noen ganger skumle, andre ganger minner de mest om outrerte Beatles-versjoner av Karius og Baktus.

Men balansen mellom humor og alvor, barneteater og voksenteater blir litt diffus i Ingrid Fortuns for øvrig sobre og musikalsk lydhøre regi. Til dels spinkle dialoger er riktignok ikke hennes ansvar, men hun kunne med fordel loddet enda dypere i stoffets smertepunkter. Det tror jeg også barn ville ha tålt.