SOM EN BOK: Stavanger Aftenblads gigantreportasje om «Glassjenta» kunne like gjerne vært utgitt i bokform. Faksimile: Aftenbladet.no
SOM EN BOK: Stavanger Aftenblads gigantreportasje om «Glassjenta» kunne like gjerne vært utgitt i bokform. Faksimile: Aftenbladet.noVis mer

Ukas mest solgte dokumentarbok synes ikke på bestselgerlista

Boksuksess på avispapir.

Kommentar

Denne ukas mest solgte dokumentarbok synes ikke på bestselgerlista, og kommer ikke til å gjøre det neste uke heller.

Stavanger Aftenblads mye omtalte reportasjeserie «Glassjenta» er trykket på avispapir, men kunne like gjerne kommet med stive permer. Utgivelsen er svært interessant fra et medieperspektiv, og burde definitivt være det i forlagsbransjen også.

Tidenes mest omfattende norske avisreportasje, har den blitt kalt, saken om barnevernsjenta «Ida». Den teller 64 avissider og 313 000 tegn, samt 50 videoer og en rekke oppfølgingssaker. Det tilsvarer en vanlig bok på flere hundre sider.

Aftenbladet har fått mye oppmerksomhet for den utradisjonelle publiseringsmåten. De valgte å servere leserne hele reportasjeserien på en gang, organisert i ti kapitler. Den fylte hele første del av avisa sist lørdag. Nylig fortalte reporter Thomas Ergo på Facebook at avisa har trykket opp 5000 ekstra eksemplarer, for å kunne sende ut til alle som har ønsket å kjøpe spesialutgaven i etterkant. Det er mange, til tross for at saken også kan leses i sin helhet på nett. Der ligger den bak en betalingsmur, men avisa tilbyr abonnement for bare én krone i en prøveperiode.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nettversjonen er et stjerneeksempel på vellykket digital historiefortelling: Ryddig, informativt og engasjerende. Det funker fint på mobil. Det er lett å navigere mellom videoer, kapitler og tilsvar fra de ulike aktørene, som er ordnet i egne lenker. Videoene supplerer hovedteksten, men den kan fint leses alene.

Den veksler stødig mellom personlige skildringer og dokumentarisme, og har mye til felles med alle bøkene omtalt som «litterær sakprosa», som har vunnet mange priser de siste åra.

Digital historiefortelling er derimot en sjanger norske forlag har forsøkt seg veldig lite på, i alle fall dersom vi ser bort fra skolenettsteder som for eksempel Gyldendals «Salaby». For voksne finnes det stort sett bare vanlige e-bøker. For barn er det utgitt en del apper, men de aller fleste av dem er bare digitaliserte papirbøker med lydbokspor. Voldsomme kreative krumspring koster tid og penger, og lønner seg ikke når salget er så beskjedent.

«Glassjenta» understreker dette: Lesere fra hele landet kan få hele historien nesten gratis på nett, likevel har svært mange kastet seg på telefonen til avisa for å kjøpe den på papir.

Det er litt rart, med tanke på hvor mye tid vi bruker på nett og mobil og strømmetjenester, men vi er åpenbart ikke heldigitale riktig ennå. Eller er det samler-genet som slår inn — enkelte ting bare må vi ha et fysisk eksemplar av?

I så fall — er dette gravejournalistikkens redning, historier like grundige og omfangsrike som en gjennomsnittlig bok? Og kan vi snu på det? Bjørn Olav Jahrs bok om Birgitte Tengs-saken er på lista over de innsendte bidragene til Skup-prisen for årets beste gravesak, og den bør være en god kandidat. Burde den vært utgitt som bilag til en avis? Da ville den fått langt bedre distribusjon, og fantastisk markedsføring i egen avis i dagene før.

På den annen side - jeg skulle gjerne hatt historien om «Glassjenta» mellom stive permer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook