Ukas nye skiver

Dagbladets musikkanmeldere hjelper deg med å finne gullkornene der ute i musikkverdenen.

«What goes around»

(ECM/Musikkoperatørene)

Mesterverk fra en sann mester.

2002 er et godt år for Dave Holland. I Down Beats internasjonale kritikeravstemning ble han nylig kåret til Årets jazzartist og Årets kontrabassist; Dave Holland Quintet ble Årets akustiske gruppe og «Not For Nothing» (ECM) ble Årets jazzplate. 30 år etter at Miles Davis bråhentet ham over fra England til New York for det som skulle bli klassikerne «In a Silent Way» og «Bitches Brew» og 20 år etter at Holland startet sin egen kvintett er 56-åringen en av jazzens ankermenn, og med denne storbanddebuten tar han nok et oppsiktsvekkende karrieresteg.

Kvintetten er supplert med åtte kjente amerikanske musikere, blant dem Antonio Hart og Gary Smulyan, og utgjør med 13 mann et lite storband. Likevel er tutti-sounden stor, men framfor alt opptrer bandet med en inspirert smågruppes ledighet. Komponisten Holland har gravd i kista og varter opp med seks velprøvde komposisjoner pluss en ny, og fra sin plass i bassdypet driver han dem fram med masse bluesfeeling og en Mingusk autoritet. De vitale arrangementene hans gir sjenerøs plass til de mange gode solistene, som Chris Potter, og det hele resulterer i en praktfull og nyskapende storbandplate som antakelig vil sikre Holland et nytt ras av priser, og gjøre Dave Holland Big Band til den attraksjonen som alle verdens jazzfestivaler kommer til å konkurrere om neste sommer.

Sugarbabes

«Angels With Dirty Faces»

(Island/Universal)

Det gatesmarte girlgroup-alternativet.

Popverdenen handler ofte om kontraster. Vannkjemmede, konfirmantaktige The Beatles mot rampeguttene i The Rolling Stones. Elegante The Supremes mot gatejentene i The Shangri-Las. Middelklasse-Blur mot arbeiderklasse-Oasis. Og så videre.

Sugababes er i et slikt per-spektiv de moderne, r&b-orienterte jentegruppenes møkkete samvittighet. De uregjerlige og ikke særlig pene kusinene til Destiny's Child.

Sugababes kan være dronninger på sin lille flekk helt til vi skal se svart-hvitt på en ny Sjanger i Tiden og skille mellom snille og slemme neoprog-rockgrupper eller noe sånt.

«Angels With Dirty Faces» er faktisk et etterlengtet album. Med «Freak Like Me» fant Sugababes - eller mer korrekt: folkene bak Sugababes - opp en ny kommersiell sjanger.

De tok utgangspunkt i lysskye DJ-bootlegs med sammensmeltninger av to i utgangspunktet vidt forskjellige låter og spilte det inn som om det var én låt.

Resultatet var en frekk og frisk låt - basert på Tubeway Armys «Are {lsquo}Friends' Electric?» og Adina Howards «Freak Like Me» - som vi fortsatt ikke er gått lei.

Resten av albumet holder overraskende høyt nivå. Det er bare én real stinker - «Shape» , som er en kjedelig, glanset r&b-klisjé basert på kjedelige Stings kjedelige «Shape of My Heart». Et par-tre ganger henfaller London-trioen til streit r&b uten nyhetsverdi.

Resten av plata består derimot av overbevisende, tøff og sexy pop hvor kantene forblir stort sett uslipte. «Round Round» er allerede en hit. «Virgin Sexy» kommer til å bli det.

Og Sugababes kommer til å fortsette å sparke medlemmer og ture fram slik det sømmer seg de tøffeste jentene i gata. CD-single:

Equicez

«Live From Pass It»

(Next Stop) Den tyngste og mest møkkete norske hip hop-låta noensinne.

Equicez. Det er bare å prøve å lære seg å uttale navnet, for VG-lista nærmest skriker etter denne fantastisk rå oppfølgeren til «Negative Kids». Og hvis Tungtvann og (etter hvert) Paperboys klarte å slå igjennom med hver sin type hip hop, må det jo skje for denne duoen også.

Røffingene i Equicez presterer en perfekt balanse mellom engelsk og norsk vokalbruk, men de imponerer enda mer med musikken: en ultratung og møkkete groove som er herlig truende. Et inntrykk som ikke forminskes når du hører de alt annet enn koselige tekstene. Den tøffeste norske singelen jeg har hørt siden debuten til Tungtvann.

Avril Lavigne

«Let Go»

(Arista/BMG)

Ung og lovende Alanis-kopist med én stor hit.

17 år gamle Avril Lavigne fra Ontario, Canada har hatt et karriereløp som minner veldig om Lene Marlins. Hun ble snappet opp av Arista-sjef Antonio «LA» Reid og fikk en stor amerikansk hit i sommer med «Complicated» . Lene Marlin hørtes stort sett ut som seg selv. Avril høres derimot ut som Alanis Morissette. Hele tida. «Complicated» og de andre tolv låtene på debutalbumet hennes er solid bevismateriale i et plagiatsøksmål, pluss-minus litt poppønk-tendenser.

Avril har utvilsomt talent, og med tida kan hun sikkert bli en selvstendig artist med egne ideer og mulighet til å gjennomføre dem. Foreløpig er hun markedstilpasset, striglet og stylet for den yngste delen av Alanis-publikummet samt det litt tøffere skatepopsegmentet - i praksis 14 centimeter til venstre for den målgruppa som skulle ha kjøpt den siste M2M-plata.

Angie Martinez

«Animal House»

(Atlantic/Warner)

Lei av J-Lo? Angie Martinez kan bli USAs neste store latinostjerne. Det virker som deler av verden begynner å få nok av den stadig mer kunstige og kyniske Jennifer Lopez, som kan være i ferd med å havne på den fallerte diva-dynga Mariah Carey tryna nedi. Det er grenser for hvor mye overdådig dusteoppførsel og «la-oss-spille-på-porno-for-å-selge-plater»-framferd vi kan takle fra den en gang så sympatiske J-Lo.

Hvis det usannsynlige skjer og J-Lo forsvinner, er det plass til en kvinnelig latinodame på toppen av amerikanske hitlister. Angies debut fra i fjor solgte over en halv million og inkluderte A-liste-hip-hop-navn som Jay-Z. På oppfølgeren byr hun på helt grei hip hop som dessverre mangler hooks og, vel, ting som gjør at du husker noen av låtene. Og som med alle pene hip-hop-damer venter garantert Hollywood på å temme dama og gjøre henne til det triste produktet som J-Lo har utviklet seg til.

Motorpsycho

«Serpentine EP»

(Columbia/Sony)

Stødig poplek på Motorpsychos fjortende EP.

Det er nok Motorpsychos skyld at det gamle godformatet EP-en er kommet til heder og verdighet hos den unge, norske rockgenerasjonen. Man hører jo spor av Motorpsycho i stort sett alle norske rockartister under 30 år for tida.For ti år siden ga Motorpsycho ut «Soothe», året etter kom «Mountain EP» i kjølvannet av klassikeren «Demon Box», og de fulgte opp med «Another Ugly EP». Siden har Bent Sæther og co. levert fra seg en serie med EP-er av generelt glimrende kvalitet som burde være kilde til en dobbel CD-samleplate snart.

«Serpentine EP» er en smakebit fra det kommende albumet «It's A Love Cult». «Serpentine» sprenger ingen grenser, men viser et Motorpsycho som fortsetter å foredle sitt lekne og lett tilbakeskuende poputtrykk. Resten av EP-en viser Motorpsycho i både det rolige og det bredbeinte hjørnet, og hele tida i klassisk rockhistorie-zappende modus. Den «sha-la-la»-liflige «Snafu» og den sikkert fem år gamle liveklassikeren «Fade To Gray» er Mojo-rock på sitt mest sympatiske.

Sir Dupermann

«Sir Dupermann»

(Smalltown Supersound/VME)

Moderne musikk for moderne mennesker. Rockejournalister bør holde seg unna.

Noen mennesker tåler ikke moderne musikk. De vil helst at alle band skal låte som The Beatles eller Bruce Springsteen, og mener at all musikk som ikke spilles på «ekte» instrumenter, nærmest bare er tull. Disse anakronismene heter rockejournalister, og du finner dem blant annet i Norges største avis. De liker ikke Röyksopp, og de hater alt som lukter av av-antgarde-elektronika, eksempelvis superprodusenten Jørgen Træens Sir Dupermann-alias.

Hvorfor denne Taliban-aktige skepsisen til nyskapende musikk? Tåler de ikke støy? Tåler de ikke litt sonisk galskap? Tåler de ikke å høre en rytme som er snublende ? Tåler de i det hele tatt ikke musikk som er litt mer krevende enn «She loves you, yeah, yeah»?

For alt dette og mye mer til får du på Sir Dupermanns både strenge og tidvis enerverende debut. Musikk som krever at du lytter på dette alene. Høyt i et eget rom, og ikke dempet på PC-en i et kontorlandskap. For i Sir Dupermanns verden skjer det nemlig mer enn to ting på en gang, og cluet er blant annet å kunne skille støyen fra de underliggende melodiene. Men to ting på en gang kan være mye å takle for enkelte.

Diverse Artister

«Smalltown Supersampler»

(Smalltown Supersound/VME)

Samleplate med et av verdens mest spennende plateselskap.

Når de norske avdelingene til de multinasjonale plateselskapene skulle selge norsk musikk til utlandet f.R. (før Röyksopp), så var det utelukkende snakk om å selge sand til Sahara. Middelmådige danseband som Dance With A Stranger skulle prakkes på land som hadde 5000 utgaver av samme type band. Dæven som det floppa!

Ignoranse

Derfor skal Joakim Haugland (27) og hans Smalltown Supersound ha enormt mye kudos for å ha klart å skape en suksess med helt usannsynlige odds. Fra starten i Flekkefjord på begynnelsen av nittitallet og fram til i dag har dette lille enmannsforetaket utviklet seg til å bli Norges aller mest spennende plateselskap. Et selskap som nesten utelukkende byr på krevende, innovativ og rent ut gal norsk elektronika som provoserer like mye som den interesserer - bare sjekk VGs håpløst ignorante rockejournalisters forsøk på å nærme seg denne typen musikk.

I utlandet, derimot, har de for lengst skjønt at Smalltown Supersound er en av klodens kuleste selskaper.

Krevende

Ja, det er krevende av-antgarde og elektronika Smalltown Supersound byr på, men det er snakk om musikk som har masse å by på - så lenge du er villig til å gi den sjanse.

Kim Hiorthøy, Jaga Jazzist, Alexander Rishaug, Martin Horntveth, Lasse Marhaug og Sir Dupermann er bare noen eksempler på ektefødte STS-artister som viser at veien til suksess noen ganger går der man minst forventer det.

Mike Ireland & Holler

«Try Again»

(Ashmont Records/Tuba)

Ireland vrenger sjela si og skaper tidløs country. Har du glemt hvordan countrymusikk egentlig skal låte, bør du låne et øre eller helst to til Mike Ireland. «Try Again» kunne vært spilt inn på 60-tallet, men er ferskvare - fra en artist som veit hva smerte er. I 1996 ble han uten både band og kone da hun stakk av med gitaristen. Det tok to år og mye reparering før han ga ut «Learning How To Live» med sitt nye band Holler, og nye fire år før «Try Again» ble realisert.

Det handler fortsatt om hjerte og smerte, men fritt for flaue klisjeer. Sanger som «Right Back Where I Started», «Love's The Hardest Thing You'll Ever Do» og «Close Enough To Break Each Other's Hearts» er basert på dyrekjøpt erfaring, og er vakkert formidlet av vokalist/gitarist/bassist Ireland & co. Han har heller ingen problemer med å tolke Charlie Rich-låta «Life Has Its Little Ups & Downs» med den nødvendige innlevelse - for øvrig eneste coverlåt på et album spekket med gode varer. Stort bedre enn dette får du ikke country - verken på 60-tallet eller i 2002.

Shirleys Temple

«Asshole EP»

(EMI)

Voksent band, ung musikk.

I fjor vant Horten-bandet Shirleys Temple konkurransen «Årets Vestfold-band», der førstepremien var en singelutgivelse på Norske Gram. Etter mye om og men overtok EMI denne utgivelsen. Tittelen «Asshole Ep» sier sitt, de fem punkpop-låtene kunne nemlig vært soundtracket til et tenåringsparty, sammen med band som New Found Glory, Offspring og Green Day. Låten «Favourite Mistake» har tidligere ligget noen uker på Petre, takket være sitt fengende «woo-hoo»-refreng. Låten «Heroine» må sies å være EP-ens mest catchy låt. Shirleys Temple skriver absolutt gode popmelodier, men de gir deg ikke noe du ikke har hørt før.

Vigleik Storaas Trio

«Subsonic»

(Curling Legs/Musikkoperatørene)

«Den vanskelige tredjerunden» i fin stil.

Utgivelse nummer tre fra Vigleik Storaas (piano), Johannes Eick (bass) og Per Oddvar Johansen (trommer) åpner med en mild og elegant framført vals som i både tone og tittel («Three Princes») antyder «Someday My Prince Will Come» (og Bill Evans Trio?) som referanse. Storaas & co. fortsetter imidlertid i et mer klangbasert, ultralangsomt svev, betegnende nok kalt «Mist», før valsefoten er der igjen i «Zik Zak». Etter de tre Storaas-låtene overtar Johansens tyngre, groovebaserte «Ar» og Eicks klangcollageaktige tittelspor, før Storaas' livlige «Feng 7» runder av de tre kvarterene i kraftfullt up-tempo.

«Subsonic» består altså utelukkende av originalmateriale. Likevel etterlater plata en sterk følelse av stilsikkert og fremragende framført standardjazz. En slags tidløs, uforstyrrelig kvalitet gjennomsyrer denne trioens skiftende uttrykk, der musiseringen er renset for ethvert tilløp til fakter eller lettvintheter, og bare innrettet mot det ene: å få musikken over til lytteren så hel og komplett som mulig. Det pleier å resultere i Spellemannpris, og det kan godt skje på ny.

Stefan Sundström

«Sundström spelar Allan»

(National/Bonnier Amigo)

En hyggelig gest til en underkjent artist fra en «trogen fan».

Stefan Sundström er selv en av Skandinavias beste låtskrivere, og trenger ingen til å skrive for seg. Men når han først synger andres låter, er det hyggelig at han hyller en underkjent låtskriver som Allan Edwall. For «pappaen til Emil» skrev også viser som han framførte med sin ikke helt perfekte stemme.

Sundström setter Edwall høyere enn til og med Cornelis Vreeswijk, og de virker som beslektede kunstnersjeler. Han har plukket fram tolv viser som gir en liten smak av hans låtskriverkunst, og med seg har han blant annet fire musikere fra de hippe svenske bandene Weeping Willows og Soundtrack Of Our Lives (Martin Hederos' kla-viaturer og strykearrangementer er en lise for ørene). Noen av låtene har fått et moderne uttrykk, men dette prosjektet er vellykket først og fremst fordi musikerne ikke faller for fristelsen til å «rocke opp» Edwall.

Derfor får vi også reine viser og til og med gammeldanstoner med Edwalls råskårne lyrikk og Sundströms noe uvørne vokal som basis.

Dixie Chicks

« Home »

(Open wide Records/ Sony)

«We are changing the way we do business» står det på innercoveret til Dixie Chicks' sjette plate.

Etter en pengetvist med plateselskapet er jentetrioen tilbake på eget selskap, oppkalt etter storselgeren «Wide Open Spaces» fra 1997. I 1999 kom «Fly», og her er de med en cd som solgte nærmere 800000 eksemplarer på ei uke i USA!

Tida har jobbet for Dixie Chicks, som hele tida har hatt et element av bluegrass i musikken sin. For nå er det in, særlig takket være filmen «O Brother, Where Art Thou?»! Men «Home» er først og fremst en countryplate, og det som særlig skiller trioen fra mange andre kvinnelige countryartister er at de faktisk spiller selv - fra fele, banjo og mandolin til gitar og dobro. «Home» er heller ikke et album med noen få typiske hitlåter som skal selge det, men har bredde og er spekket med gode sanger. Det går altså an!

Blant gjestene er Chris Thile (mandolin) fra Nickel Creek, Emmylou Harris og medprodusent og gitarist Lloyd Maines, faren til gruppas fantastiske hovedvokalist Natalie Maines.

Kanskje et av årets viktigste countryalbum!

Barry Adamson

« The King of Notting Hill »

(Mute/ Playground)

Sterk filmmusikk - uten film - og med lytteren i hovedrollen.

Barry Adamson har røtter i Nick Caves' Bad Seeds fra midt på 1980-tallet. Siden har han markert seg med noe helt annet: Musikk inspirert av filmmusikk, spesielt thriller-ouverturer, blaxploitation-soundtracks à la «Shaft», spion-komp, en blanding av storbandjazz og syrerock, mørk easy listening-crooning og eksplosiv, hardcore r&b. Selv kaller han det «cinematic soul».

Adamson minner om alt fra Isaac Hayes til Robbie Robertson. Han lager et halsbrekkende komp til filmer som aldri er innspilt og som aldri vil bli det. Lytteren blir helten. Lukk øynene og du kastes ut i biljakter og sitrende kjærlighetsscener, dramatiske opptrinn i mørke bakgater og konfrontasjoner mer de ondeste superskurker. B-varer, med andre ord, av aller ypperste merke.

Toby Keith

« Unleashed »

(DreamWorks/ Universal)

Reaksjonær country fra en av hattegutta i Nashville.

Timingen kunne ikke vært bedre. I rekken av pompøse 11. september-sanger kom Toby Keith med sin egen - og kontroversielle - «Courtesy Of The Red, White And Blue (The Angry American)», som ble en hit i USA i sommer. Men «Unleashed» er en gjennomsnittsplate fra en gjennomsnittsartist som har med seg et godt studiolag fra Nashville.

Musikken er country med et snev av sørstatsrock og låtene er enten helt ok («Ain't It Just Like You» og «That's Not How It Is» holder langt på vei), greie nok eller grunne og triste, som når Keith i «Beer For My Horses» ber om et tøffere politi og økt bruk av dødsstraff. Det smerter å høre Willie Nelson predike følgende enkle budskap i duett med Keith: «Take all the rope in Texas/Find a tall oak tree, round up all of them bad boys/Hang them high in the street for all the people to see»...

Mr. Scruff

« Trouser Jazz »

(Ninja Tune/ VME)

Fin-fint fra engelske studenters store helt.

Mr. Scruff er den likandes og gjennomsnittlig utseende fyren med det ekle navnet («Herr Hudavfall») som har klart å bygge seg opp en stor fanskare på basis av den tre år gamle debuten «Keep It Unreal» og sine fantastiske særegne DJ-sett.

Noen liker det ikke. Hvorfor vet jeg ikke, men det har kanskje noe med at musikken hans føles behagelig, men uviktig. For du får ikke Radiohead-aktig seriøs og grublende musikk av denne mannen. Scruff er en glad og lite selvhøytidelig fyr som liker det meste, og liker å blande det meste inn i sin varierte beatsmusikk. Det betyr masse snertne og funky låter med morsomme samples, og egentlig ikke så mye mer. Og flott er det!

SKITNE ENGLER: Sugababes er de tøffeste jentene i r&b-gata. Fra venstre Keisha Buchanan, Mutya Buena og Heidi Range.
VIKTIG ALBUM: Martie Seidel, Natalie Maines og Emily Robison i Dixie Chicks er ikke som andre kvinnelige countryartister, og det skal de ha takk for.
HYLLER: - Når skuespillere forsøker seg som musikere og sangere, ender det ofte med katastrofe. Unntaket er Allan Edwall, mener trubaduren Stefan Sundström.