Danny Brown i en typisk hedonistisk positur under Coachellafestivalen i Los Angeles for et par år siden -men den albumaktuelle og absolutt festglade Deroitrapperen har egentlig et nyansert og mangefasettert forhold til rus og rusmidler, om man bare hører ordentlig etter på tekstene  FOTO:  Frazer Harrison/Getty Images for Coachella/AFP 
Danny Brown i en typisk hedonistisk positur under Coachellafestivalen i Los Angeles for et par år siden -men den albumaktuelle og absolutt festglade Deroitrapperen har egentlig et nyansert og mangefasettert forhold til rus og rusmidler, om man bare hører ordentlig etter på tekstene  FOTO:  Frazer Harrison/Getty Images for Coachella/AFP Vis mer

­

Ukas «Vers»: - Danny Brown er et hedonistisk fyrverkeri av energi og entusiasme

Rapperen Danny Brown er et levende eksempel på hip hop-musikkens komplekse og tvetydige forhold til narkotika og det å ruse seg. 

En ting folk elsker å vitse om på internett er hvor mye bedre hip hop liksom var før. Det er en type vitser som fort blir litt gamle, spør du meg, men tydeligvis er det et stort publikum som ALDRI går lei av den tralten. Men her om dagen så jeg en video som i hvert fall var passe vellaget, og litt humreverdig. Og en artig illustrering av gutteromkomikerens poeng, som kan oppsummeres slik; på åttitallet rappet folk om hvordan dop ødela nabolagene deres. På nittitallet handlet raplåter om å selge dop for å overleve, noe som gled inn i rap som glamoriserte det å selge dop i løpet av forrige tiår. Før vi kom til dagens DEKADENTE situasjon, hvor rappere mumler/synger om hvor mye dop de har tatt.

Knis knis. Men ...er det egentlig slik historien om dop i raptekster har fortont seg, sånn i virkeligheten? Vel, man kan trygt si at den egentlige raphistorien ikke er fullt så skjematisk og forutsigbart oppbygd. Hvorfor tror du egentlig at mannen enkelte kaller verdens første rapper het COKE La Rock?! Hint; det var ikke favorittbrusen han oppkalte seg etter, og også andre old school-rappere som Kurtis Blow eller Spoonie Gee har navn som bærer preg av syttitallet og det tidlige åttitallets uskyldig entusiastiske forhold til særlig kokain.

Et fun fact i så måte er at rapperen bak en av åttitallets store anti-dop-raplåter «White Lines», Grandmaster Melle Mel, ved flere anledninger har innrømmet at han var høy som et hus på kokain i studio. Ikke nok med det -selve teksten var opprinnelig ment som en PRO-kokain-låt, men plateselskapet Sugarhill og avdøde Sylvia Robinson overtalte ham i siste liten til å legge til tre små ord på slutten av hvert vers, som snur om på hele den påtenkte meningen;

DON'T DO IT!

Et godt eksempel på at ærlige og velskrevede låter om det å ruse seg sjelden lar seg oppsummere enkelt som "Pro" og "Anti". Ja, selv om de skulle være skrevet slik kan det sive inn såkalt undertekst. Sånn har jeg det i hvert fall med visse låter, som for eksempel reggaelegenden Horace Andys vindskeive klassiker «Spying Glass» (senere gjort populær i en versjon av Andy og Massive Attack, og endog covret på Ålesundsdialekt av kultprosjektet Mahogni). En historie om en fyr som bor i byen, men blir lei av den hælvettes naboen, flytter ut på landet -men finner ut at bygdefolket er enda mer påtrengende, nysgjerrige og dømmende, «just cause you rasta». En historie i låtform som for meg er et riktignok anekdotisk, men tungtveiende bevis for og eksempel på det i senere tid litt omdiskuterte fenomenet HASJPARANOIA.

Detroitrapperen Danny Brown er en annen fyr som lager låter om narkotika som ikke er så lette å klassifisere. Riktignok har han vært innom opptil flere av de såkalte historiske fasene på videoen nevnt innledningsvis, men det er i løpet av en karriere som i all hovedsak er innenfor inneværende tiår. Og ofte gjør han det på samme album, eller samme låt; rapper om dopets ødeleggende effekt på nabolaget. Om hvordan han selv har måttet selge dop for å overleve. Om hvor mye GØY man kan ha det med pengene man tjener på å selge dop. Og om hvor mye gøy han har det med å ta dop.

Det vil si, ikke bare om hvor mye gøy han har det, men også om de andre sidene ved eget dopbruk. På sitt nye (og glimrende) album «The Atrocity Exibition» rapper han om å være våken på tredje døgnet, ute av stand til å få ereksjon pga dopkonsum, og sammenligner seg selv med komikeren Richard Pryor og hans offentlige doprelaterte sammenbrudd. Og dette er bare det første verset på den første låten, passende nok kalt «The Downward Spiral». Allikevel er Danny Brown så langt man overhodet komme fra en oppbyggelig pekefinger-rapper med korrekt moral. Fyren er et hedonistisk fyrverkeri av (innimellom dopgenerert) energi og entusiasme som rapper. Men han er også en noe undervurdert tekstforfatter, med en sjelden ærlighet i sine beskrivelser av sitt liv og sin virkelighet.

Og ingenting i livet er enkelt eller sort/hvitt. Ikke engang de litt enklere gledene i en rapstjernes liv, som den i lengre tid allestedsnærverende jointen i munnviken. VI har kanskje lett for å glemme at selv rappere som det senere stonerikonet Dr. Dre en gang i tiden rappet om at man ble hjerneskada av marihuana. Joda, det er klart det var innslag av stonerkultur innen rapmusikkken også på åttitallet, men det skjedde et påtagelig skifte med den voldsomme populariteten gruppen Cypress Hill fikk med sine THC-entusiastiske rim på debuten i 1991 (selv om det store internasjonale gjennombruddet kanskje kom med den betraktelig slappere oppfølgeren i 1993) -med ett poserte tidligere moralister med hasjpipe i hånda på plateomslagene sine.

Det skjer dermed noe interessant når nettopp B-Real fra Cypress Hill dukker opp på refrenget til «Get Hi», Danny Browns ene «stonerlåt» på sitt nye album. Et stoneranthem med en grunntone som føles noe annerledes, for låter ikke den i dag velvoksne 46-åringen B-Real litt annerledes i 2016, litt mindre entusiastisk, litt småsliten? Men hører liksom lyden av tredve år i samme tralta, i undertonen på den karakteristisk nasale men i dag litt mer resignerte tonen i stemmen hans, når han på refrenget beskriver morgenritualet sitt;

Say ya had a bad day /Want the stress to go away

Just roll up /And take the pain away

And get hi

Every morning I wake up /First thing I roll up

Before I get the day started /First I gotta bake up

And get hi

Man kan nesten undres på hvorvidt B-Real er helt klar over hvilken låt han er med på, for teksten til Danny Brown er ladet med bekmørk undertekst når man hører nærmere etter. «Get Hi» er en låt om marihuana som stressmedisin, om selvmedisinering, hvor det særlig utover i låten fremstår like mye som en skildring av selve livsførselen som fører til behovet, om presset, stresset og angsten. Det er noe grunnleggende resignert over Danny Browns forhold til jointen i hånda. Og en grunnleggende bevissthet om at effekten er midlertidig, det funker bare et lite øyeblikk. «It's only for a moment», for realitetene lurer stadig i bakhodet. Og som Ingmar Bergman en gang sa det; «Värkligheten jävlas»;

Problems of today

Smoke it to the face

It’s only for a moment

But the problems go away