STILSIKRE TABLÅER: Hei, et av seriens aller fineste bilder, jo! Foto: HBO
STILSIKRE TABLÅER: Hei, et av seriens aller fineste bilder, jo! Foto: HBOVis mer

Recap: Westworld, sesong 2, episode 8

Ukas «Westworld» henter inspirasjon fra fire fabelaktige filmer

Denne episoden gjør absolutt ALT riktig.

OBS: Inneholder spoilere og uhorvelige mengder hjertesmerte.

Helt siden starten av første sesong er vi blitt fortalt at «Westworld»s urinnvånere, den krigsmalte Ghost Nation-stammen, har visst noe mer enn de fleste andre verter. Var dette bare et utslag av Hollywoods hang til romantisk mystifisering av urinnvånere i kontakt med det spirituelle og åndeverden, eller lå det noe mer bak?

Ukas episode, «Kiksuya»*, gir svaret, og byr dessuten på en av de aller sterkeste episodene denne serien har levert. Og best av alt: den er ikke fortalt med akademisk eksposisjon, men snarere formidlet gjennom hjerteskjærende drama i gripende vakre tablåer, via en karakter som tidligere bare har befunnet seg i hovedhistoriens periferi. Og akkurat som sesongens femte episode, som var satt i japanske Shogun World, foregår nesten hele denne episoden på et språk som krever undertekster for de fleste av oss.

(*Ordet er fra språket lakota, og betyr «remember», altså «husk» eller «huske», en språklig dobbelthet som går tapt på norsk.)

Den enkeltes tålegrense for episoder som dette kan selvsagt variere, den bringer tross alt ikke hovedhistorien videre en tøddel, noe som kan falle noen tungt for brystet siden det bare er to episoder igjen av sesongen. Men for meg er den manifestasjonen av alt det enorme potensialet denne serien har når den bare lar alle de supermystiske mysteriene spille annenfiolin for det som faktisk betyr noe: det menneskelige dramaet, og hva denne parkens nådeløse spilleregler gjør med skapningene som på den ene eller den andre måten er fanget der inne.

Elven, ei uke siden

William, istykkerskutt etter å ha tapt forrige ukes pistolkamp sleper seg mot elvebredden. «Du våger ikke», stønner han til seg selv. Han prøver å true seg selv/kroppen sin til ikke å dø, og jeg tror ikke det er helt sånn det fungerer, William.

ISTYKKERSKUTT: William hadde aldri klart å motstå lukten av jord. Foto: HBO
ISTYKKERSKUTT: William hadde aldri klart å motstå lukten av jord. Foto: HBO Vis mer

Krigeren fra Ghost Nation kommer, og snakker til ham. William forteller trassig at han aldri tok seg bryet med å lære seg språket deres. Kul ting å skryte av, Will. Krigeren slår over på engelsk: «Jeg husker deg».

Ghost Nation-leiren

Så er vi tilbake i leiren deres, hvor han har tatt med William, og rekk opp hånda om dere også pustet lettet ut over at dette ikke var et flashback tilbake til tretti år siden og at dette skulle handle om da unge glassmanet-William var skikkelig arrogant og hvit mann-kjip overfor stammen.

I stedet snakker de om at William ikke fortjener å dø, det vil være en for enkel utvei for ham. Krigeren ser på datteren til Maeve, som også er ført hit.

Vi ser glimt fra fortida, der Maeves vasketøy flagrer i vinden, og datteren hennes viser henne noe hun fikk av «spøkelset». Det er en stein med Fords labyrint, malt i blod.

BLOD: Malerteknikken blod på stein er «all the rage» om dagen. Bare vent til Høstutstillingen. Foto: HBO
BLOD: Malerteknikken blod på stein er «all the rage» om dagen. Bare vent til Høstutstillingen. Foto: HBO Vis mer

Verkstedet

Plutselig er vi tilbake på robo-akutten, og vi skjønner at bildene var Maeves liv som passerte henne i revy. Sizemore krangler med mekanikerne for at de skal redde henne - tilsynelatende ikke fordi alt liv er hellig og alt det der, men fordi hun har en helt unik koding.

Ghost Nation-leiren

Krigeren går bort til Maeves datter. Hun er redd. Ikke for dem, men William. «Du husker alt du har sett?» spør krigeren henne. «Alle livene vi har levd? Det gjør jeg også.»

Han begynner å fortelle, og vi flasher tilbake til hans første år i parken, for 35 år siden, der han levde fredelig og idyllisk sammen med sin kone.

Inntil han en dag vandret til kirkegården utenfor Escalante, og oppdaget den første massakren der, da Wyatt/Dolores tok livet av Arnold.

Han går inn i saloonen, og episoden gir oss den første av mange hyllester til sine inspirasjonskilder fra filmhistorien, i dette tilfellet en tro kopi av et av filmhistoriens mest ikoniske bilder, fra et av westernsjangerens alle største mesterverk: John Wayne som står på dørterskelen på slutten av John Fords «The Searchers».

FØLG MED: Fra ukens episode... Foto: HBO
FØLG MED: Fra ukens episode... Foto: HBO Vis mer
BACKFLASH..: Og fra «The Searchers». Sikkert tilfeldig.
BACKFLASH..: Og fra «The Searchers». Sikkert tilfeldig. Vis mer

John Ford var en av Hollywoods største og mest produktive regissører (og fortsatt den som har vunnet flest regioscar), mannen som i praksis egenhendig mytologiserte nybyggertida i det ville vesten og gjorde det til USAs skapelsesberetning, og i samme slengen oppfant western-ikonografien «Westworld» har benyttet seg så betraktelig og bevisst av, ikke minst de ærefryktinngytende ørkentablåene blant fjellplatåene i Utahs Monument Valley og Castle Valley, hvor også «Westworld» er spilt inn.

HATTEN AV: Det er for så vidt ikke første gang WW bøyer seg i hatten for denne filmen. Her fra Dolores som går ut i solen i seriens aller første episode, ganske identisk med åpningsscenen til «The Searchers» (som altså matcher sluttbildet, fordi flinke filmer biter seg selv i halen). Foto: HBO
HATTEN AV: Det er for så vidt ikke første gang WW bøyer seg i hatten for denne filmen. Her fra Dolores som går ut i solen i seriens aller første episode, ganske identisk med åpningsscenen til «The Searchers» (som altså matcher sluttbildet, fordi flinke filmer biter seg selv i halen). Foto: HBO Vis mer

Dette bildet er for øvrig langt mer enn tom hommage, denne episoden har mange ekkoer av handlingen i «The Searchers». Mer om det seinere.

Inne i saloonen finner krigeren en modell av labyrinten. Som om han skanner en QR-kode trigger det noe i ham, og skaper en besettelse. Overalt hvor han er gjenskaper han labyrinten, det er som om den kaller på ham, som Richard Dreyfuss som stadig gjenskaper Djeveltårnet i Spielbergs «Nærkontakt av 3. grad», nok en film denne episoden slekter på.

Men før han klarte å forstå hva stemmen inni ham prøvde å si, fikk han alt revet vekk fra seg. Dette var også første gang han mistet henne, forteller han.

Tiden var kommet for at parken skulle åpne for et større publikum, og Delos trengte noen litt mer blodtørstige innfødte. Han ble reprogrammert til den aggressive og krigsmalte Ghost Nation-krigeren vi kjenner i dag, som vill av raseri red rundt i parken og slaktet andre verter for fote. En klassisk klisjé av en fryktinngytende villmann, som passet bedre inn i parkens banale underholdningshistorier og det man forventet av en fyr som ham.

FLOTTE BILDER: Hei, enda et av seriens aller fineste bilder, jo! Foto: HBO
FLOTTE BILDER: Hei, enda et av seriens aller fineste bilder, jo! Foto: HBO Vis mer

I sine reiser rundt i parken kom han en dag til en ørken, der hans veier nok en gang skulle krysse med historier vi har sett før. Denne gangen er det en naken Logan (som unge William sendte av gårde i forrige sesong), som utslått av heten fabler som en galning om at alt her er en illusjon. Hvor er døra? Det må da finnes en jævla utvei her? «This is the wrong world», forteller han krigeren.

SAND I RÆVA: Klassisk blåmandag osv. Foto: HBO
SAND I RÆVA: Klassisk blåmandag osv. Foto: HBO Vis mer

Logans ord åpnet noe i ham, glemte minner som kom til overflaten. Han reiste tilbake til stammen sin, og først da han fikk se sin kone, Koha, husket han at han hadde vært der før. Men for henne var han bare en vilt fremmed, og de andre i stammen ber ham dra tilbake til de andre herreløse krigerne. Akkurat som roninene - de herreløse samuraier – har han ikke lenger noe sted han kan kalle hjem.

Men samtidig begynte han å innse at han hadde levd et liv tidligere. Han lot den sedvanlige slakten av nybyggere vente til en annen dag, og dro ut igjen til kanten av ørkenen, for å lete etter Logan, og veien ut.

Til slutt finner han kanten av parken. Som Jim Carrey i «The Truman Show» har han funnet veggen ved verdens ende, og i den, passasjen til en annen verden.

Her ser han på noe gigantisk som konstrueres. Er dette det som bygges i «The Valley Beyond»? «This is the wrong world», sier han.

På natta er han tilbake blant teltene i landsbyen, bestemt på å flykte, og ta Koha med seg. Han er inne hos henne, røver henne, og rir av gårde.

Blant parkens badlands, de umulige steinformasjonene - forvridde som sinnets irrganger og labyrinter - gravd ut av tidens tann, og med lag på lag av geologiske sykluser avdekket, vasker han av seg krigsmalingen, i et håp om at hun skal kjenne ham igjen.

FOR BRA: Hei, enda et av - ok, nå begynner du å være FOR bra fotografert. Du stiller de andre episodene i forlegenhet, din klyse. Foto: HBO
FOR BRA: Hei, enda et av - ok, nå begynner du å være FOR bra fotografert. Du stiller de andre episodene i forlegenhet, din klyse. Foto: HBO Vis mer

Han slipper henne løs, og hun rygger livredd.

«Ta med hjertet ditt når du går», sier han, en slagen mann som ønsker at hun skal fjerne smerten han er bygget til å føle nå.

MYE ROS: Uendelig med props til Zahn McClarnon for skuespillerprestasjonen i denne episoden. Snakkes på Emmy-utdelingen. (Eller, det gjør vi jo ikke, for der er jo ikke jeg invitert. Sukk.) Foto: HBO
MYE ROS: Uendelig med props til Zahn McClarnon for skuespillerprestasjonen i denne episoden. Snakkes på Emmy-utdelingen. (Eller, det gjør vi jo ikke, for der er jo ikke jeg invitert. Sukk.) Foto: HBO Vis mer

I stedet vekker ordene hans Koha også.

«Ta mitt i dets sted», sier hun. Hun kjenner ham igjen. Han er Akecheta, ektemannen hennes.

Han forteller henne at dette ikke er den verden de hører hjemme i. Han vil at de skal forlate den, og han tror han har funnet en utvei.

Han tar henne med til kanten av ørkenen. De slår leir for natta. Han forteller at på den andre siden finnes et sted der minnene deres er trygge. «Døra finnes virkelig». (Årets sesong har forresten fått tittelen «The Door», mot fjorårets «The Maze.)

Men morgenen etter kommer han tilbake etter å ha jaktet mat, og ser noen parkansatte hente Koha. Helt siden Maeve plutselig var i stand til å se bak parkens kulisser og være bevisst i det vedlikeholdsteamene kom fram i ly av natta som ryddegutter fra dødsriket har det vært tydelig at en av seriens hovedinspirasjonskilder har vært den filosofisk anlagte scifi-klassikeren «Dark City», en film som også tar for seg erindringens natur, identitet, roller vi blir satt til å spille, og hva som gjør oss til oss, og som ikke minst også har en hovedperson som med ett er i stand til å se forbi skyggeteateret på huleveggen han alltid har trodd utgjorde hele universet.

Akecheta vender tilbake til landsbyen i et håp om at hun er returnert der, bare for å finne at hun er erstattet av en annen, som har tatt hennes plass i senga.

Han forteller videre til Maeves datter at han nå viet all sin kraft til å lete etter Koha. Han reiste overalt, i fjerne områder og til fiendtlige byer. Han var redd for å miste livet - ikke for sin egen del - men for å miste minnene om henne. En gang han var døden nær fikk han hjelp av Maeves datter, som så hvem han virkelig var.

Over tid så han at flere i stammen ble erstattet av nye modeller. De fra underverdenen kom og tok dem. Noen ønsket til og med å bli med, mens andre fryktet at de aldri ville returnere.

Til slutt skjønte han hvordan han skulle finne Koha igjen. Han vendte tilbake til sin gamle krigerske natur, og lot seg bli drept, slik at han kunne finne henne på andre siden av dødsriket.

FUN FACT: Lakota-versjonen av «Alene Hjemme» har 18-årsgrense. Foto: HBO
FUN FACT: Lakota-versjonen av «Alene Hjemme» har 18-årsgrense. Foto: HBO Vis mer

På verkstedet blir han undersøkt av to mekanikere, som noterer seg at han har vist avvikende atferd. De gjør store øyne når de oppdager at han ikke har blitt oppdatert på ni år, det skjer nemlig bare når de dør og kommer inn til service. Og han har holdt seg i live hele denne tiden, i sin jakt på Koha.

De lar ham være mens oppgraderingen iverksettes, og Akecheta reiser seg og vandrer rundt i gangene, akkompagnert av en pianoversjon av Nirvanas «Heart-Shaped Box».

I TRAPPA: Når du håpet å komme til nirvana, men ender med å ta rulletrappen ned til Hades i stedet.
I TRAPPA: Når du håpet å komme til nirvana, men ender med å ta rulletrappen ned til Hades i stedet. Vis mer

Til slutt finner han de store, marerittaktige lagerrommene der kasserte verter holdes. Han finner henne, men det er selvsagt hinsides hans evner å vekke henne til live. Sjelden har denne serien klart å få oss til å kjenne på så mye hjertesmerte, og det med rollefigurer vi inntil for en halvtime oppfattet som endimensjonale monstre eller statister. Wow. Ordene på Nooras soveromsvegg i «Skam» kommer meg i hu: Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about.

SÅNN ER DET: So. Much. Feels. Foto: HBO
SÅNN ER DET: So. Much. Feels. Foto: HBO Vis mer

Det er i det hele tatt utrolig tilfredsstillende å se «Westworld» makse sitt dramatiske potensial på denne måten, samtidig som den, som den naturligste ting i verden, både tapper inn på gamle, arketypiske mytologiske tradisjoner som Orfeus’ reise til underverdenen for å redde sin elskede Eurydike, og samtidig gir dem ny kontekst og mening ved å sammenstille dem med moderne teknologi og kle dem i nåtidig drakt.

Denne serien har alltid vært en gresk tragedie om skapninger fanget av sine skjebner, om Guder som ikke stiger ut av sine maskiner, men som leker med dem.

Akecheta legger seg frivillig tilbake på operasjonsbenken igjen.

Verkstedet, nåtid

Sizemore sitter hos Maeve, og har omsider både sitt sammenbrudd og gjennombrudd. «Jeg mente ikke at dette skulle skje», gråter han. «Du fortjener ikke dette. Du fortjener datteren din. Å være moren hennes.» Endelig klarer han å se på vertene som noe annet enn kodelinjer og hans eiendom.

Han er rasende på mekanikeren for at han ikke har hjulpet henne, men teknikeren har ikke hatt samme åpenbaring som Sizemore. Han anerkjenner at Maeves kode er noe for seg selv. Resten av henne driter han i.

Ghost Nation-leiren

Akecheta forteller Maeves datter at han brukte resten av sine dager til å fortelle andre om labyrinten. Nå som Koha var tapt for alltid ville han advare andre, og hjelpe dem til å forstå, å huske hva som var blitt tatt fra dem. Han tegnet labyrinten overalt i et håp om at den skulle trigge de andre også. Det inkluderte også å gjemme hemmeligheten om labyrinten fra menneskene fra underverdenen, nærmere bestemt inni skalpen til de andre krigerne. Det var altså ham og ikke Ford som sto for den groteske, lille detaljen.

Han ville hjelpe flere også, som Maeves datter, men «i denne verdenen er det lett å misforstå hverandres hensikter». Snarere enn en som ville beskytte dem, ble han oppfattet som en som ville skade dem.

SKUMMET: Krigsmalingen, og at du drev og tittet skummelt inn av vinduene hjalp kanskje ikke det heller? Foto: HBO
SKUMMET: Krigsmalingen, og at du drev og tittet skummelt inn av vinduene hjalp kanskje ikke det heller? Foto: HBO Vis mer

Åra gikk. Han fikk spredt ordet til flere. Og en dag møtte han mannen som sto bak det hele.

I et jakttablå med skarp, kunstig belysning midt i ødemarken, er flere av stammens krigere frosset i kampposisjoner mot en diger bjørn. I midten sitter Ford med ryggen til, som om han spiller cello på en av krigerne. I virkeligheten har han åpnet skalpen på samtlige krigere fordi han har oppdaget at noen har plassert inn labyrinten der.

ANTHONY HOPKINS: «Å, beklager, Dr. Lecter, jeg visste ikke at du var her i parken også.» Foto: HBO
ANTHONY HOPKINS: «Å, beklager, Dr. Lecter, jeg visste ikke at du var her i parken også.» Foto: HBO Vis mer

Han forteller Akecheta at han har fulgt med på ham. De har på sett og vis sett hverandre. Han vil vite hvordan Akecheta fant labyrinten, men Ake vil ikke svare. Så Ford jukser og setter ham i analysemodus.

Motvillig forklarer han at han så labyrinten for første gang «da Dødsbringeren drepte Skaperen». Han snakker om Wyatt og Arnold. Og nå har han overstyrt sin egen programmering og gitt seg selv en ny misjon: å spre sannheten, nemlig at det ikke finnes én sannhet, men mange. Og at de lever i den gale. Nå vil han finne en verden som inneholder alt de har tapt. Ikke minst henne.

Ford ser på ham med de uutgrunnelige Anthony Hopkins-øynene sine, de som på samme tid klarer å være både iskalde og empatiske, som både innser og tar inn over seg alt det grusomme han har utsatt sine skapninger for, men som samtidig fortsetter marionettedansen sin.

Han tilbyr litt lys i Akes mørke: «Når Dødsrbingeren kommer for å hente meg er tiden inne: samle menneskene dine, og led dem til en ny verden».

Ikke lenge etter vandrer Akecheta igjen blant lik gjennom Escalantes gater. Han ser den drepte Ford.

Apropos Ford, vi er tilbake til stedet for «The Searchers»-hyllesten. Filmen, høydepunktet i John Waynes karriere, snur opp ned på mange av de nyanseløse heltekonvensjonene vi forbinder med ham. Historien er villedende enkel, og speiler på mange måter det vi inntil i dag har trodd var Akechetas historie, den om villmannen som røver unge jenter, bare sett fra nybyggernes side. Den settes i gang av et raid på en bosetting, der commanchekrigere dreper en hel familie, bortsett fra den yngste datteren, som de røver med seg. Wayne spiller onkelen, Ethan Edwards, en stabeis av en sørstatsveteran som nekter å tro på noen andre sannheter enn sin egen (hans gjennomgangsreplikk er et hånlig «That’ll be the day!»). Akkurat som Akecheta vier han livet sitt til å jakte på en kvinne som har blitt røvet fra ham - i dette tilfelle den kidnappede niesen. Han vandrer i årevis hvileløst rundt blant Monument Valleys øde ørkenlandskap, og da han omsider finner henne igjen, er hun blitt voksen og en del av stammen, og kjenner ham knapt igjen. I sitt tunnelsyn klarer ikke Edwards ta inn over seg at han er blitt besatt av å redde en kvinne som kanskje ikke ønsker å bli reddet, og mot hennes vilje tar han henne med tilbake igjen.

Filmens sluttbilde er av Edwards som står på terskelen til hjemmets lune arne, men nøler med å gå inn. Han snur og vandrer ut i ørkenen igjen, ute av stand til å ta del. Akkurat som Akecheta er han ikke lenger skapt for livet på innsida, han er et spøkelse mellom to verdener, for evig dømt til å vandre rundt i det golde ødelandet som speiler hjertet hans.

Men i motsetning til Edwards, den klassisk helten som viser seg å være alt annet enn det, har Akechet, hans rake motstykke - en klassisk skurk som nå er rekontekstualisert som en tragisk helt - klart å åpne øynene framfor å lukke dem. Han har klart å finne nytt formål etter at hans søken etter Koha endte i tragedie, å se at det fins flere sannheter, flere historier der ute, og at det er et mål i seg selv bare å få fortalt dem videre, sånn at man kan bygge et større bilde, av en større verden: den rette verdenen. Slik som «Westworld» har gjort med denne episoden, ved å male ut tilsynelatende uviktige detaljer og bifigurer i parkens randsone, og vise at de også har historier som fortjener og trenger å bli fortalt, at alt ikke alltid er slik som det virker ved første øyekast.

Ghost Nation-leiren, nåtid

Fortellingen hans er ferdig. Nå må de finne døra, «før Dødsbringeren gjør slutt på oss alle sammen». I det store slaget alt dette leder opp mot virker det altså som om han ikke vil stå på side med Dolores.

Williams datter Emily kommer ridende inn. Som for å minne oss på at også blant mennesker er avkommet ofte bedre enn sine skapere, har hun faktisk tatt seg bryet med å lære seg språket deres. Hun er her for å hente William, han er en byrde bare hun kan bære, og vær ikke i tvil, hun er her for å la ham lide.

William, som takket være sitt hovmod ikke skjønner et kvekk av hva de snakker om, kan ikke gjøre annet enn å se på dem.

Mens Emily rir bort med faren på slep, forteller Akecheta Maeves datter at det er på tide å gå, og at han vil holde henne trygg. «Jeg er lei meg for at jeg ikke kunne hjelpe deg», sier han, og som flere ganger tidligere i denne episoden, virker det som han henvender seg til noen andre enn jenta.

Verkstedet

Mekanikerne har oppdaget at Maeve er i stand til å gi ordrer via mesh-nettverket som forbinder vertene. De øyner en mulighet til å bruke henne til å gjenopprette admin-kontroll over parken, men så oppdager de at hun selv nå, på dødsleiet, kommuniserer med noen.

Men hvem?

Det er Akecheta. «Vi skal ta hånd om datteren din. Kom og finn oss, hvis du overlever», sier han til henne.

«Hvis ikke: dø med ære».

«Ta med hjertet mitt når du går», svarer Maeve ham, på tvers av tid og rom.

Og så: gåsehud og rulletekst.

Hun har hørt hans historie, og som alle som virkelig velger å lytte, forstår hun omsider hva han vil.

---

Les også Dagbladets tidligere «Westworld»-recaps:

Sesong 2: