Bernard og dronen viser stolt frem årets sommermote. Hvite eksoskjeletter er bare so hot right now. Foto: HBO
Bernard og dronen viser stolt frem årets sommermote. Hvite eksoskjeletter er bare so hot right now. Foto: HBOVis mer

Recap: «Westworld» sesong 2, episode 4

Ukas «Westworld» våger å stille de største spørsmålene av dem alle

Folka i denne parken burde høre mer på Queen.

OBS: Inneholder spoilere for ukas episode av «Westworld», samt meningen med livet.

I anmeldelsen min av sesong 2 av «Westworld» skrev jeg at den fiktive fornøyelsesparken i serien «har blitt en petriskål der i praksis en hvilken som helst idé kan få utfolde seg fritt og settes under lupen». Ukas episode, kalt «The Riddle of the Sphinx», beveger seg innom de største ideene og spørsmålene av dem alle.

EN LEILIGHET, CA. 30 ÅR SIDEN

En stift får kontakt med en snurrende, hvit LP-plate, med et mønster til forveksling likt labyrinten fra forrige sesong. Kameraet svever gjennom et fancy retrofuturistisk interiør, mens Mick Jagger synger.

Don’t play with me

‘Cause you’re playing with fire.

Det beveger seg forbi en ensom fisk svømmende rundt i ring i en gullfiskbolle, en monoton sirkelbevegelse som plukkes opp av føtter som trår pedalene på en ergometersykkel.

«Westworld» har alltid hatt hangup på sirkler, både visuelle og narrative, og her har en scenograf virkelig slått seg løs. Til og med selve rommet er rundt.

Sirkelen er både den perfekte geometriske figur, noe evig uten begynnelse og slutt, samt noe som går i loop, som alltid ender opp der det startet, og som ikke kommer seg av flekken. Livet sjæl, der altså.

Kanskje til og med et lite, selvironisk stikk til serien selv, som ofte har blitt kritisert for å trå vannet? Sannsynligvis ikke. Foto: HBO
Kanskje til og med et lite, selvironisk stikk til serien selv, som ofte har blitt kritisert for å trå vannet? Sannsynligvis ikke. Foto: HBO Vis mer

Sist vi så James Delos gikk han mer eller mindre frivillig av med pensjon, og en lei hoste varslet om at hviledagene kanskje ikke ville bli tallrike. Nå går han gjennom sine daglige rutiner her i den vindusløse leiligheten, i en åpningsscene som minner mistenkelig mye om starten på første episode av sesong 2 av «Lost», en serie «Westworld» deler mye av sitt DNA med, der vi for første gang fikk se den ulykksalige Desmond gå gjennom de daglige rutinene i hamsterhjulet nedenfor den hemmelige sjakten på øya.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gud, jeg savner «Lost».

Med skjelven hånd sliter James med å helle melk i kaffen, da han får varsel om besøk. Det er svigersønnen William. Han har med seg ei flaske skotsk whisky. «Hvis du vil lure djevelen, skylder du ham en offergave», sier James på autopilot.

Han lurer på når han kan slippe ut, og William forteller at observasjonen snart er ferdig, de mangler bare et referanseintervju: dette. Spørsmålene er av den basale sorten, som man ville gitt en demenspasient: hvor er du (Karlsbad, California), hvor lenge har du vært her, og så videre. James, så utålmodig at han rister på hele høyre side av kroppen, lurer på hva som er vitsen med dette. Det er for å etablere en grunnlinje, svarer William. For å sikre perfekt gjengivelse.

«Så vi skal ha samme samtale seinere?» James er skeptisk. Men så gir William ham et ark, som stopper kjeften på ham.

Scenen ender naturligvis der, ellers hadde ikke «Westworld» vært «Westworld», og er du forvirret kan jeg trøste deg med at det ikke bare er helt lov, det er også meningen.

PRÆRIEN, EN GANG ETTER ESCALANTE-MASSAKREN

En rytterløs hest leder gamle-William og Lawrence i retning av kinesiske arbeidere som legger jernbaneskinner i ødemarken. Fra 1860-åra ble kinesiske immigranter brukt som billig arbeidskraft til å bygge blant annet den første transkontinentale jernbanen. Den groteske perverteringen av amerikansk ikonografi vil tilsynelatende ingen ende ta her i parken: Der svillene ikke lenger strekker til, har de brukt lik (og er de ikke lik ennå, blir de det kjapt når de boltes fast til skinnene).

William registrer at jernbanen, som egentlig skulle bygges nordover, er omdirigert vestover. Som alle andre her i parken, beveger også jernbanearbeiderne seg mot det lovede land i vest.

Her i parken har vi én regel: vi gjør som Pet Shop Boys sier. Og hvis Pet Shop Boys sier gå vest, ja, da går vi vest. Foto: HBO
Her i parken har vi én regel: vi gjør som Pet Shop Boys sier. Og hvis Pet Shop Boys sier gå vest, ja, da går vi vest. Foto: HBO Vis mer

FJELLENE, SAMTIDIG

Clementine, som tilsynelatende har fått programmeringen sin overstyrt og har vært i en slags zombie-modus hele sesongen, slipper fra seg Bernard foran en hule (hun slo ham ned da han prøvde å rømme under angrepet på fortet i forrige episode). Så går hun, mens Bernard prøver å utforske hulen. Her finner han sin gamle assistent Elsie, lenket fast. Hun er naturlig nok avmålt i sin begeistring over å se ham igjen, sist gang de møttes prøvde han tross alt å drepe henne.

Bernard skylder på Ford, og gir henne en recap av forrige sesong. (Hei! Bernie, la oss gjøre en avtale: Du stjeler ikke min jobb, så lover jeg å ikke vase rundt med hukommelsestap på prærien, grynte kryptisk og bli tatt til fange ved enhver anledning, ok?)

«Jada, redaktør Hvidsten, jeg lover at jeg skal recappe Paradise Hotel igjen snart. Legg ned gønnern nå.» Foto: HBO
«Jada, redaktør Hvidsten, jeg lover at jeg skal recappe Paradise Hotel igjen snart. Legg ned gønnern nå.» Foto: HBO Vis mer

Så får han skjelven og blir dårlig, går inn i robotspasmer og glitcher. Elsie skjønner at han er en vert, og selv om hun fortsatt er sur forbarmer hun seg litt over ham. Ikke minst fordi hun trenger svar. Trenger vi ikke alle.

Hun går for en klassisk skru av og på-løsning, og han får syrete visjoner av blod, øyeepler som faller, og en av de ansiktsløse robotdronene som står over en pult.

Og en drone som lager...cupcakes? Foto: HBO
Og en drone som lager...cupcakes? Foto: HBO Vis mer

Han kommer til seg selv, og hun forteller ham at han trenger mer robovæske for å overleve. Han informerer om at ingen kommer for å hente dem, Delos kommer ikke til å gå inn i parken før de vet at det de er på utkikk etter her er i trygge hender. Bernard får en visjon av seg selv (eller er det Arnold?) som går inn i hulen. Han skjønner at det er et skjult anlegg her, og at Ford fikk Clementine til å føre ham hit av en grunn. Han følger etter Bernold-spøkelset som åpner en ny, hemmelig stein med et håndtak inni, som avslører en heis ned til en ny skurkebase fra en James Bond-film.

Bernard følger lutrygget bak Elsie inn i en lab som ingen av dem har visst om før, en lab med alle fasiliteter, inklusive en printer for kontrollenheter for verter. Det ligger ferske menneskelik her, brutalt drept. Bernard får nye syner, denne gangen av droner som jobber som forskningsassistenter i det da operative anlegget.

Dagdrømmene blir avbrutt av en ansiktsløs drone som kommer mot dem.

«Hei, mitt navn er Drone McDronesen, jeg er her for å ta bolig i marerittene dine. Sees etterpå.» Foto: HBO
«Hei, mitt navn er Drone McDronesen, jeg er her for å ta bolig i marerittene dine. Sees etterpå.» Foto: HBO Vis mer

Bernard prøver å si at den ikke vil skade dem så lenge de ikke oppfører seg truende, og Elsie bare «til helvete med det» og plaffer den ned med tre velplasserte skudd. Det kommer sikkert ikke til å slå tilbake på dem seinere.

Så finner hun endelig litt deilig juice til robojunkien vår, og setter et skudd i halsen hans, og Bernie bare «aaaaaaah».

We been dancin' with
Mr. Brownstone / He's been knockin' / He won't leave me alone. Foto: HBO
We been dancin' with Mr. Brownstone / He's been knockin' / He won't leave me alone. Foto: HBO Vis mer

SKOGEN, SAMME KVELD

Den hardt prøvede koloniherrefrøkenen som tok livet av en robottiger i forrige episode er nå bastet og bundet, på vei inn i Ghost Nation-krigernes leir for kvelden. Her blir hun slengt rygg mot rygg med Stubbs, som sikkert også har hatt sitt å stri med de siste dagene, og da tenker jeg først og fremst at han har måttet forsone seg med at han ikke har hatt noe som helst å gjøre denne sesongen. Jeg måtte faktisk google for å sjekke om det var Stubbs eller Tubbs han het.

Vedder femti Westworld-dollars på at de to her blir shæstepar. Man blir ikke satt rygg mot rygg i en indianerfangeleir for at det ikke skal oppstå søt, automatisk pianomusikk. Foto: HBO
Vedder femti Westworld-dollars på at de to her blir shæstepar. Man blir ikke satt rygg mot rygg i en indianerfangeleir for at det ikke skal oppstå søt, automatisk pianomusikk. Foto: HBO Vis mer

Uansett, det er jo ikke akkurat oppløftende for gjestene at parkens sikkerhetsstyrke også er tatt til fange. Krigeren mumler noe til Stubbs, og brunetten (på tide at hun får et navn snart, jeg aner ikke hva jeg skal kalle henne) kan fortelle at han enten sa «time is coming», eller «something is coming».

Stubbs lover å få henne ut herfra, sikkert fordi han vet hva det innebærer når to pene mennesker blir plassert rygg mot rygg i en Hollywood-serie, og litt fordi han er keen på noe å gjøre. Men hun vil ikke ha noe av det, hun har ingen planer om å dra ut av parken. Bedre lykke neste gang, Stubbs.

LAS MUDAS, DAGEN ETTER

William og Lawrence ankommer sistnevntes folketomme hjemby. De setter seg på den lokale kneipas eneste utebord, og blir servert av en skjelvende bartender. Plutselig har de et utall pistolløp siktet mot seg, og de stusslige restene av confederados-hæren dukker opp fra skyggene, ledet av major Craddock. «Good for her», er alt William har å si da han hører at det er hans gamle flamme Dolores som sto for utraderingen av dem.

De føres inn i en kirke hvor resten av byen holdes gissel, inkludert Lawrences kone og datter. Craddock truer med å drepe én og én til de forteller hvor våpnene og forsyningene de skjuler er. Lawrence appellerer til Williams samvittighet som familiefar (lykke til med det). Will kan ikke huske at han har fortalt Lawrence at han har en datter, men for alt vi vet har han bare sett pianoscenen for to episoder siden, der lille Emily kommer bort til Dolores. Lawrence forteller ham hvor våpnene er skjult, og William forteller det naturligvis umiddelbart til Craddock, som ler og mener han har brukt opp alt forhandlingsgrunnlaget sitt. Men William har nok et ess i ermet, han vet at de ikke vet hvordan de kommer seg til Glory, men det vet han, vøtt.

Vi, på vår side, vet at William vet at vi ikke vet hva han prater om, men at vi likevel vet at han med viten og vilje velger å være vag, må vite. Foto: HBO
Vi, på vår side, vet at William vet at vi ikke vet hva han prater om, men at vi likevel vet at han med viten og vilje velger å være vag, må vite. Foto: HBO Vis mer

LEILIGHETEN, EN GANG I FORTIDA

James tar en ny runde på tredemølla. Alle omstendighetene er uforandret, bortsett fra at han føler seg så pigg at han danser rundt i rommet. Han tar en kikk på seg selv i speilet, som om han ikke helt kjenner seg selv igjen. Denne gangen skjenker han melken uten problemer.

Så får han besøk fra William igjen, som er her med whisky-offeret og de samme spørsmålene som sist. Ingen ting tyder på at James husker at han har gjort alt dette før. «Så etterpå skal vi se om jeg svarer likt på de samme spørsmålene?» spør han? Han er ovenpå, men det han ikke innser er at det allerede er etterpå. De har hatt denne samtalen mange ganger før. Han får et manus fra William, en liste med replikkene de har forutsett at han vil svare.

James er så imponert som en fyr som innser at han er en syntetisk kopi av seg selv, med bevisstheten overført fra sin døende kropp, kan være.

«Jeg er ikke i California lenger, er jeg?»

«Hvis du ikke merker forskjellen lenger, spiller det noen rolle?» kontrer William, et av mange store spørsmål «Westworld» stiller oss i dag.

Det har gått sju år. Alt dette har vært et ledd i å realisere en av menneskehetens største drømmer, kanskje den største drømmen, en av de største driverne for all historie, all kunst, all religion, all erobringstrang opp gjennom tidene: å få evig liv. Å kaste av seg alle kjødelige begrensninger, å overvinne sykdom, aldring, forfall og forgjengelighet, å beseire tiden, og gå triumferende ut av duellen med den ultimate revolvermannen: døden. Hvorfor er et spørsmål de sjeldnere stiller seg, i hvert fall ikke før det er for seint. Hva vil et evig liv innebære? Hva vil det gå på bekostning av?

James 2.0 er klar for å komme ut i verden, sette i gang med sitt dekadente liv igjen, på toppen av næringskjeden. Men så får han høre at kona er død. Slag. Han begynner å skjelve på høyre kne, og blir rasende når han får høre at de vil ha ham til observasjon her litt lenger. Han hevder han ikke trenger det, men motbeviser sin egen påstand når han ikke klarer å fullføre den uten å glitche. Han står og kaver i lufta, mens William går. Hele leiligheten slukes av flammer, og eksperimentet starter på nytt. Nok en runde for James på hamsterhjulet.

LAS MUDAS

Gamle-William har vist confederadosene både våpen og flasker med nitroglyserin, og da bartenderen får skjelvesyken mens han skjenker en soldat, bestemmer Craddock seg for å teste eksplosivene ved å skyte et nitro-shot balansert på hånda hans.

Taaaangera! Foto: HBO
Taaaangera! Foto: HBO Vis mer

SKOGEN

Ghost Nation-krigerne fører fangene til høvdingen, som skal avgjøre skjebnen deres. Brunetten, ressurssterk som alltid, har klart å komme seg løs fra tauene, slår en fakkel i brystet på ham, og rømmer inn i skogen. Denne jenta skal steder.

Som straff får stakkars Stubbs en kniv på strupen fra en av krigerne. «You live only as long as the last person who remembers you», hvisker han i øret hans, og hvis noen av dere er i beit for en konversasjonsstarter når praten går litt trått rundt selskapsbordene i sommer: look no further.

LAB’EN

Bernard føler seg bedre. Elsie forteller ham at OS’et i lab’en er et helt annet enn ellers i parken, men Bernard kjenner igjen krypteringen fra hodet til Peter Abernathy. Han tror han har vært her før, men han sliter fortsatt med å sortere minnene sine, de driver fritt rundt i hodet hans, slik som de gjorde for Dolores i forrige sesong, uten å systematiseres i en kronologisk, meningsbærende narrativ.

Men plutselig husker han hva de gjorde her. De bygde ikke verter. Maskinvaren var den samme, men de lagde ikke kode her.

Ah, dette er kontrollenheter. Ikke cupcakes, altså, men CPU-cakes. Foto: HBO
Ah, dette er kontrollenheter. Ikke cupcakes, altså, men CPU-cakes. Foto: HBO Vis mer

Han husker at han var her nylig, og ser seg selv inspisere en fullt aktivt forskningslab. Men før han får trengt dypere ned i minnene, våkner han av at Elsie skyter opp låsen inn til et stengt rom.

LAS MUDAS

Craddock går tydeligvis ikke lei av å torturere lokalbefolkningen. Han står i regnet og banker opp Lawrence, som snart bør motta hederspris for mest juling av alle i «Westworld», og det sier ikke så rent lite. William mener de kaster bort tiden, og det er vrient å være uenig.

Majoren byr opp Lawrences kone til dans. Han svinger henne rundt mens han doserer om da han sto opp fra de døde. «Death is an old amigo of mine». Der ser du, Dolores, du må passe på å ikke gjenopplive Gud og hvermann, plutselig er samtlige i parken blitt redusert til religiøse fanatikere overbevist om at de er dødsengelen, med en hang til stormannsgalskap og å spe på monologene sine med spanske lånord.

William får flashback til at han løper opp en trapp. Åpner en dør inn til et badekar som har rent over, med en livløs kvinnearm hengende ut. Vi fikk vite sist sesong at kona hans tok livet sitt, og at han er tynget av skyld (selv om han skjuler det godt). Dette er ikke bare den hendelsen som endelig bikket ham over til å bli den sortkledde, nihilistiske rosinen vi kjenner i dag, men også kanskje det eneste som kan trenge gjennom det harde panseret hans inn til der det en gang var et hjerte. Uansett, at Craddock piner Lawrence kone og datter vekker noe i ham.

«Tror du døden favoriserer deg?» spør han ham. «Døden er alltid sannferdig. Du har ikke kjent sannheten i hele ditt liv. Du tror du kjenner døden, men du gjør ikke det.»

Avskyen hans er ikke bare rettet mot den ufyselige majoren i seg selv, men mot vertene som sådan, disse skapningene som, til tross for å være perfekte kopier av liv mangler det ene som setter tilværelsen i relieff og fyller den med mening og retning: vissheten om at alt dette er forgjengelig, om at vi alle skal dø, om at spillet er ekte.

«Du kjente ham ikke igjen da han satt overfor deg hele tiden.» Nok en selvutnevnt bøddel som har gjort seg selv til herre over liv og død.

Han plaffer ned hele gjengen, men overlater til Lawrence å henrette Craddock med litt innvortes bruk av nitroglyserin.

LEILIGHETEN

En assistent vi ikke har sett før, annonserer til James at han har besøk. Det er som vanlig William, men denne gangen er det ikke potetsekken med panneluggen som kommer, men selveste gamle-Will.

Det ALLER største mysteriet i «Westworld» er fortsatt ubesvart: Hvordan dette bløtdyret her... Foto: HBO
Det ALLER største mysteriet i «Westworld» er fortsatt ubesvart: Hvordan dette bløtdyret her... Foto: HBO Vis mer
...kan bli til denne granittstøtten her. Foto: HBO
...kan bli til denne granittstøtten her. Foto: HBO Vis mer

James innser at han har vært her langt flere år enn de hadde regnet med.

De går gjennom de samme ritualene som før, men William er den eneste som er lei. Framskrittene er for små, og nå har de nådd nok en veisperring, et kognitivt platå der det ikke skjer noen videre progresjon. De trodde først det var James’ sinn som støtet fra seg den syntetiske kroppen, men det virker mer og mer som om det er sinnet hans som støter fra seg virkeligheten. Spørsmålet er kanskje ikke om det er mulig å få evig liv, men om menneskesinnet i det hele tatt er skapt for å leve evig?

Dette er 149. runde på hamsterhjulet. Denne gangen har de fått ham til å vare omtrent en måned. Det er fortsatt lang vei igjen til en verden uten ende.

William, nå som han har mistet kona si og med det troen på menneskeheten, er usikker på om det er riktig å fortsette. Med sin nyfunne nihilisme, sitt dødsønske og sin totale selvforakt, ser han på fyren de har prøvd å få til å leve evig: en hedonistisk, amoralsk, monstrøs drittsekk. Who wants to live forever? sang Freddie Mercury og Queen. Folk som James Delos, er hvem. Mens «only the good die young».

«Folk foretrekker minnet om deg framfor det ekte mennesket», forteller William ham, rett i trynet. Ja, you live only as long as the last person who remembers you, er kanskje en mager trøst når det eneste folk husker om deg er at du var et drittmenneske.

William forteller svigerfaren sin at Juliet, hans kone, James’ datter, tok sitt eget liv. For mens noen ønsker å leve evig, er det andre som ikke ønsker å leve mer. «Verden er bedre uten deg», sier Will. «Kanskje uten meg også».

James roper på Logan, men han flyktet også fra livet ved å ta overdose for mange år siden. Ingen kommer for å hjelpe ham.

William går, mens James prøver å knuse rommet, et nytteløst skrik ut i det store intet av retrofuturistisk design og uknuselig pleksiglass. I stedet for å brenne ned eksperimentet denne gangen lar William ham være. Det kan være nyttig å studere forfallet hans de neste dagene. Sadismen hans kjenner ingen grenser.

LAB’EN

Bernard og Elsie kommer inn døra. Vi ser at vi befinner oss i samme forskningsfasiliteter som den lille novellefilmen om James Delos' mange runder i manesjen har foregått. Men nå ligger alt i ruiner. Platespilleren hakker. Det er umulig å si hvor lenge det er siden William forlot rommet, men assistenten som ligger død på gulvet virker ikke å være noe særlig eldre enn sist. Inne i leiligheten finner de James tråkkende baklengs på ergometersykkelen. Han har fortsatt ikke kommet seg av flekken.

«Hei, mitt navn er James Delos, og jeg er her for å ta bolig i mare- hva sier du? Ja, jeg kan vente på tur.» Foto: HBO
«Hei, mitt navn er James Delos, og jeg er her for å ta bolig i mare- hva sier du? Ja, jeg kan vente på tur.» Foto: HBO Vis mer

«I’m all the way down now. I can see all the way to the bottom», sier han bak et fjes dekket av blod. Han angriper dem med et stort skår fra speilet han har kylt hodet sitt inn i. Bernard klarer å overmanne ham med overraskende styrke.

James ser opp mot ham. «They said there were two fathers. One above, one below. They lied. There was only ever the devil, and when you looked up from the bottom, it was just his reflection laughing back down at you.» I sin jakt på det evige solskinnet har han i stedet endt opp med å stirre rett ned i avgrunnen. Det eneste som ventet ham der, var det han selv tok med seg.

«Hvis du prøver å lure djevelen, skylder du ham i det minste et offer», gjentar han. Den opprinnelige sannheten bak den tomme floskelen trenger seg endelig på: Det ender sjelden godt å prøve å lure djevelen. Men hvilket offer må man betale? Ikke sjelen, den har han pantsatt for lenge siden, hvis han i det hele tatt noensinne har hatt en. Prisen er i stedet stillstanden og formålsløsheten som kommer når du fjerner vissheten om døden, livets eneste absolutte størrelse. Prisen er det kognitive platået han har stanget i i flere hundre runder på hamsterhjulet, en evig skjærsild av meningsløshet, der man ser alt som noensinne har betydd noe for en forvitre og dø, både menneskene som du en gang betydde noe for, og minnene om deg. Prisen er å ligge på bunnen, distansert fra alt, og se dette skje. Og hvis dette er prisen for evig liv, er det verdt det?

Denne episoden heter «The Riddle of the Sphinx», sfinxens gåte, som møtte Ødipus da han ville inn i byen Theben. «Hvilket dyr går på fire ben om morgenen, to ben om ettermiddagen, og tre ben om kvelden?» Svaret er naturligvis mennesket, som krabber som barn, går som voksen, og støtter seg til stokken som gammel. Men hvis denne naturlige prosessen opphører, er det man står igjen med fortsatt et menneske? Eller er det blitt noe annet? Hvis du ikke merker forskjellen lenger, spiller det noen rolle? Vel, James' sinn merket tydeligvis forskjellen.

Freddie Mercury og Queen var kanskje inne på noe, likevel.

Elsie skrur på flammene, og omsider får James Delos hvile.

Flammene er et symbol på at det brenner. Foto: HBO
Flammene er et symbol på at det brenner. Foto: HBO Vis mer

Wow. Mens vi får igjen pusten kan jeg jo benytte anledning til å gi en shootout til regissøren av denne episoden, Lisa Joy, som har skapt serien sammen med sin ektemann Jonathan Nolan, og her gjør sin mildt sagt imponerende regidebut.

Etterpå debrifer de. Endelig skjønner de (og vi) hva Delos-selskapet prøver på her. De vil skape evig liv. Elsie vil kontakte omverdenen, men Bernard husker med ett hvorfor de ble ført hit til lab’en. Ford fikk ham til å printe en kontrollenhet for et annet menneske. Men hvem? HVEEEEEEM? I stedet for å svare bønnfaller Bernard Elsie om å gi ham en ny sjanse, endelig er han seg sjæl, og har fri vilje og blablabla. «Fuck it», sier Elsie, formodentlig fordi hun er like nysgjerrig som meg på å finne ut hvem sin CPU-cake Bernard printet ut. Var det Arnold? Ford?

Så får han flashback fra sist han var her (som ikke kan være lenge siden, gitt den boxfreshe tilstanden til likene), av at han stjeler kontrollenheten og får dronene til å drepe alle forskerne. Så det var altså han som sto bak. I tilbakeblikket hever han selv støvelen og American History X’er en siste tekniker som krabber mot ham og ber om nåde, før han får dronene til å vri om sine egne nakker.

Da Ødipus løste sfinksens gåte tok den forresten selvmord. Jeg bare nevner det.

«Alt ok?» spør Elsie i nåtid.

«Everything’s fine», svarer han, på tidenes minst overbevisende måte.

Da han først hadde kommet seg backstage choket Bernard. Selv om han stod rett ved siden av henne visste han ikke helt hvordan han skulle gå fram for å be om en selfie med Emilie Nicolas. Foto: HBO
Da han først hadde kommet seg backstage choket Bernard. Selv om han stod rett ved siden av henne visste han ikke helt hvordan han skulle gå fram for å be om en selfie med Emilie Nicolas. Foto: HBO Vis mer

LAS MUDAS

William og co. saler opp. Lawrences creepy datter med hes Miley Cyrus-stemme forteller ham at en god gjerning ikke gjør opp for alt han har gjort. Han blåser av henne. Dette var ingen god gjerning, det var bare en egennyttig del av spillet.

«Hvis du ser framover ser du i feil retning»‚ forteller hun ham. Likevel rir de av gårde mot solnedgangen, mens musikken sveller.

Herlighet, jeg elsker det showet her. Foto: HBO
Herlighet, jeg elsker det showet her. Foto: HBO Vis mer

En rytter kommer mot dem, med sola i ryggen. En skygge av et smil farer over Williams fjes. Det er brunetten. «Hei pappa», sier hun.

Har jeg nevnt at jeg elsker dette showet her?

---

Les også Dagbladets tidligere «Westworld»-recaps:

Sesong 2: