Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Uklar Kittelsen forvirrer leseren

To mindre kjente eddadikt i omdiktning, tilføyd kommentarer som etterlater en i dyp forvirring.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Vindkald» er en oppfølger av «Hun» fra 1989. «Hun» besto dels av en gjendiktning av «Voluspå», forsynt med kildekritiske kommentarer, dels av en diktsyklus med et selvstendig «motdikt» til hver av strofene i «Voluspå». Her fungerte denne spesielle formen godt.

Formen er litt den samme i «Vindkald». Her har Kittelsen gjendiktet to mindre kjente eddadikt, «Grogalder» og «Fjolsvinnsmål». Det første forteller om en volve som blir vekket av sønnen, som hun gir galder før han legger ut på en reise. Det andre handler om Vindkald som drar til Menglad og blir møtt av Fjolsvinn som han stiller en rekke spørsmål til (og får svar på). Begge er dunkle dikt som det er blitt forsket lite på. Det foreligger en utgave av originalteksten fra 1867 (som Sophus Bugge har stått for). Med mindre korrigeringer forholder Kittelsen seg til den.

Bisarre spekulasjoner

I motsetning til «Hun» bringer Kittelsen sine kommentarer til disse gjendiktningene i prosaform. Her forsøker han også i langt høyere grad å gripe og forstå de mytologiske sammenhengene som diktene inngår i. I vid utstrekning trekker Kittelsen inn andre edda-tekster samtidig som han gir til beste en rekke spekulasjoner omkring tekstenes «dypere» innhold og meningsnivå. Her og der trekker han inn vår egen tid og forsøker å utdra en mening som også kan ha relevans for oss som lever i dag.

Om diktene er dunkle, er ikke Kittelsens kommentarer det i mindre grad. Språket er en forunderlig blanding av opphakket sakprosa og anstrengte skjønnlitterære eksperimenter.

Melder pass

Kittelsens viten om vår eldre diktning er vidstrakt og ubestridelig, men her blir den skuslet bort på et prosjekt som faller mellom to stoler. Jeg har ikke snakket med fagfolk som har lest boka, men jeg er redd for at de ville ha ristet på hodet til alle de bisarre spekulasjonene. Menige lesere etterlates på sin side i den dypeste forvirring.

Jeg hitsetter et talende eksempel (det er mange å ta av): «Vil Sinmare ha noe bare hun har, så er hun ikke alene om det hun har, kan noe annet lokke ut det som må holdes absolutt inne enn det som vet om det, at en kan dele det, få den bleike gygra til å åpne opp, holder hun seg i auret, slipper ikke opp med sitt innerste skapte, rose henne, gjenkjenne henne; at hun holder kontakten innover i en verden som mangler den, venter hun på verden, signalet for å slippe ut, gaven, det hun setter høyest (...)»

Her strekker i alle fall ikke min forstand til, ei heller min tålmodighet. Kittelsen er en særpreget forfatter som jeg har fulgt med interesse i mange år. Overfor årets utgivelse melder jeg pass.

Hele Norges coronakart