HELMER OG NORA: Helmer (Martin Karelius Østensen) forsøkes hångripelig overtalt overtales av Nora (Martin Magnusdotter Solem) i Teater Ibsens oppsetning av Et dukkehjem.  Foto: Rune Kongsro
HELMER OG NORA: Helmer (Martin Karelius Østensen) forsøkes hångripelig overtalt overtales av Nora (Martin Magnusdotter Solem) i Teater Ibsens oppsetning av Et dukkehjem. Foto: Rune KongsroVis mer

Uklar samfunnskritikk

Helmer har havnet i rullestol, men tar Nora bakfra kledd ut som bestemor. «Et Dukkehjem» er ikke hva det var.

TEATER: «Et dukkehjem» er Henrik Ibsens best kjente stykke. Regissør og kunstnerisk leder Anders T. Andersen skriver i programmet at han lenge har tenkt på stykket som utdatert,  Men så kom han til at likestillingskampen har rygget tilbake til femti-sekstitallet og at vår tid derfor trenger en modernisert Ibsen.

Bob Dylan fikk en mann ut av fengsel, mens dagens popdronninger går til sengs med hverandre i en lesbesexvideo, refser Andersen i programmet. Men Bob Dylan, som neppe var en feminist, kommer fra det sekstitallet Andersen frykter vi er på vei tilbake til. Og Andersen viker selv ikke unna litt sex på scenen.

Ute av sin tid
Problemet blir at løsningen forenkler stykket uten å verken gi så mye til den eller si så mye om den. Det er ingenting i veien for å aktualisere klassikere, ofte er det til og med nødvendig. Men moderniseringen bør skape et ståsted for godt rom for både skuespillernes roller og forestillingens budskap.

På Teater Ibsen har Helmer (Martin Karelius Østensen) havnet i rullestol. Det er et godt grep, det synliggjør sykdommen Nora (Marte Magnusdotter Solem) måtte redde ham fra. Men i denne rammen blir han også en farlig enkel skikkelse: Kåt og selvgod, men helt uten evne til å ta sin kone på alvor. Noras rolle blir like vanskelig: Hun har bein nok i nesa til å redde Helmer, men betaler sine skjulte avdrag i stor uvitenhet om den verden hun faktisk lever i. Hun ser lite til barna, så hun kan ikke ha bakt så mange cupcakes heller. Noras lesbiske og hemmelig forelskede venninne Dr Rank (Hanna Børset Rønningen) kan heller ikke ha forklart henne stort. Hun er visst uansett mest på mannssjåvinist Helmers hjemmekontor. 

Ibsens evner
Moderniseringen bringer oss også inn en underlig norsk nåtid der kvinner nordpå er tvunget til å gifte seg rikt for å forsørge syk mor og små søsken, og der folk i byene fortsatt går rundt med visittkort. Det er som konseptet ikke gir skuespillerne en stø nok plattform til å utvikle karakterene sine. Skikkelsene er hederlig framstilt, men det er som rollefigurene mangler dybde.

Scenografien er et åpent rom med en lav sofabenk i midten, der bakveggen effektivt brukes til å projisere bilder. Scenene spilles uten brudd, og teksten er kraftig kuttet ned.  Men det er Ibsens egne evner til å snekre en intrige og framstille den godt som gir forestillingen på Teater Ibsen den energi og fremdrift forestillingen likevel har. Og oppgjøret et menneske må ta når det forstår at det har levd på en livsløgn oppleves sjelden som datert.

.