Uklart Hamsun-portrett

Svenske Sigrid Combüchen har tydeligvis trålet gjennom andres bøker for å lage sin egen syntese rundt Knut Hamsun. Men her er mange fornøyelige innsalg, selv om man savner mer originalitet i framstillingen og fortolkningen av både mannen og livet.

Les alle ukas anmeldelser

BOK: Siden krigens slutt har de fleste Hamsun-biografene skilt seg fra hverandre blant annet ved sitt forhold til mannens egentlige politiske overbevisning.

Grovt sagt er det gått slik for seg: Sønnen Tore Hamsun (ikke nazist), dansken Thorkild Hansen (ikke nazist), engelskmannen Robert Ferguson (visste ikke), Lars Frode Larsen (nazist), Ingar Sletten Kolloen (nazist), Jørgen Haugland (nazist). Larsen kom riktignok aldri lenger enn til 1890-tallet i sin trilogi, men har i avisartikler stemplet Hamsun som nazist.

Fasiten er altså at nordmenn betrakter Hamsun som nazist, mens slektninger og utlendinger kommer til andre konklusjoner. I «Livsklättraren» markerer den svenske forfatteren Sigrid Combüchen seg ved praktisk talt å ignorere hele saken.

Hun har et så avslappet forhold til spørsmålet at man må faktisk bla tilbake i boka flere ganger for å forsikre seg om at de to verdenskrigene er med i det hele tatt. Denne avslappetheten karakteriserer hele boka

Avslappet

Hun har mange nokså kritiske betraktninger rundt biografenes bruk av romaner og noveller som kilde for biografiske opplysninger, men er villig til å gjøre det selv når det passer. Spilleren Hamsun interesserer henne, og på side 103 har hun noen kommentarer om en viss Evans, en irsk gambler, som hun omtaler uten videre som en virkelig person som Hamsun traff i Amerika.

Men denne «Evans» er en skikkelse fra novellen «Paa Praerien». Hun oppgir ikke engang tittelen på novellen. På side 94 er historien om den unge Hamsun som satt oppå et lokomotiv for å helbrede seg fra det han trodde var tuberkulose omtalt med en forsiktig skepsis. Når historien dukker opp igjen på side 104 er det blitt et faktum.

Hos henne - som hos de fleste som skriver om Hamsun - kolliderer et moderne ønske om å framstå som saklig og distansert med et gammeldags ønske om å nyte det legendariske ved mannens liv.

Forfriskende

En slik inkonsistens er forfriskende. Det er også lyden av hennes behagelige og beherskede kvinnestemme. Menn som skriver om Hamsun - særlig nazistjegerne - har en tendens til å skrive høyrøstet. En velsignelse er det også at hun klarer seg uten Freuds gammeldagse banaliteter i diskusjonen om Hamsuns personlighet og uten bruk av pseudovitenskapelig terminologi når hun omtaler Hamsuns bøker. Hun stoler på seg selv, har sine egne ideer og sin egen smak. Noen ganger er man enig med henne - for eksempel i at Hamsuns dikt ikke er spesielt vellykte, at kvinneskikkelser som Eva, Edvarda og Dagny Kielland er mer eller mindre statister i sine romaner - andre ganger uenig.

For eksempel er hennes tolkning av poenget med «Livets Røst» lite overbevisende. Men når hun skriver at hun har lest «Mysterier» fire ganger for å finne ut hvorfor romanen heter «Mysterier», men «utan att vilja finna någon lösning», levner hun ingen tvil om at hun forstår godt det store og vanskelige skillet mellom det å beskrive og det å forklare . Det er det ikke alle biografene som gjør. Et annet sted skriver hun om gleden av «att aldrig få käften runt de stora köttbenen, inte knäcka koden, inte uppenbara helheten».

Lite originalt

«Livsklättraren» er stort sett kronologisk oppbygget. Men den er en utålmodig bok. Den lar seg lett distrahere, og Combüchen må stadig løpe etter den for å hente den inn igjen: «Men låt oss följa kronoligin», utbryter hun stramt på side 206.

Det ser ikke ut til at hun har gjort noe detektivarbeid i forbindelse med boka, men har trålet gjennom andres bøker for å lage sin egen syntese. At hun slapp å forske på egen hånd burde ha frigjort henne for andre oppgaver, og man kunne kanskje derfor ventet mer originalitet i framstillingen og fortolkningen av både mannen og livet enn det man får. Og at hun som har utgitt flere romaner selv ikke makter å si noe verken om Hamsuns tekniske originalitet som forfatter eller om hans vedvarende innflytelse på så mange andre forfattere både i Norge og i utlandet, er en skuffelse. Men heller uoriginal enn kunstig original.

Kvinneskjebner

Det som skiller boka fra andre bredere presentasjoner av Hamsun, som for eksempel Harald Næss\' «Knut Hamsun» i Twayne Modern Authors-serien (1984), er dens lett forutsigelige fokusering på skjebnene til kvinnene som sto Hamsun nær. I et langt, empatisk og særdeles rotete kapittel om Hamsuns første kone, klager hun over at ingen biograf har presentert Bergjlots versjon av ekteskapet og bruddet. Men hun gjør heller ingenting selv for å løse problemet.

Hun skriver at det ikke engang finnes dokumentasjon om «den stärke passionenen - eller \'febern\'» som førte paret sammen. Mon tro «Feberdigte» berører saken? Hun skriver mye om Victoria, enda mer om Marie. Hun er særlig opptatt av Ellinor Hamsun. Visst var det synd på Ellinor, men Combüchen har nok ikke alle med seg når hun finner det «rentav förvånande» at ingen så langt har skrevet boka om hennes liv.

Som undertittelen tilsier, er dette «en bok om Knut Hamsun». Den har intet register, intet notatapparatet, og bibliografien er av kun symbolsk betydning. Den inngår i Bonniers «Porträtt»-serie, og et portrett er hva boka er. Eller snarere et nærbilde.

Den veldige fokusering på det personlige og det private fører til en mangel på kontekst eller bakgrunn. Man får ikke noe klart bilde av den verden eller det Norge som Hamsun ble født inn i.

Entusiasme

Her er ingenting om pan-skandinavismen, ingenting om pan-germanismen, ingenting om dikterhøvding-tradisjonen. Man får inntrykk av at Hamsun vokste opp i et intellektuelt og politisk vakuum. Faren ved dette er at man glemmer at også han var et barn av tiden. Som avisene fra 1920- og 1930-tallet viser, var han ganske typisk i sin frykt for kommunismen og for væpnet revolusjon, og slett ikke alene om å se Vidkun Qusling som middelklassens redningsmann.

Akkurat som Hamsun, sa også Aftenposten i en leder at å tildele Carl von Ossietzky Nobels fredspris var å misbruke prisen. Det var selvfølgelig ikke så mye hva Hamsun sa, men måten han sa det på som gjør at man tror han var alene om slike synspunkter.

Man glemmer hvor skuffende tidstypisk han var som gammel mann i sine meninger.

«Livsklättraren» har mange fornøyelige øyeblikk. Om utgivelsen i 1949 av «Paa gjengrodde Stier», som kom så mange år etter «Ringen sluttet», skriver Combüchen at «om han debuterade två gånger, tog han också två avsked». «Apotekare Ibsen och apoteket Bjørnson» er en treffende oppsummering av innholdet i Hamsuns litterære foredrag på 1890-tallet, og treffende er også hennes kommentar om Hamsuns gjensyn med foreldrene etter at han var blitt verdensberømt (hun tenker på «I Æventyrland»): «De var araber och han var engelsman».

Sigrid Combüchens interesse for Hamsun og hennes entusiasme er i det store og hele smittende, og det skinner hele tida gjennom hvilken stor pris hun setter på ham som forfatter.LES OGSÅ:

HAMSUN OG KVINNENE: Sigrid Combüchen skriver mye om Victoria. Og enda mer om Marie. Og hun er særlig opptatt av deres datter Ellinor Hamsun (bildet). Spørsmålet om hvorvidt dikteren var nazist, blir nærmest ignorert.