Uklart lys

Skuffende svak opplysning.

BOK: Samlagets forlagssjef Margit Walsø har valgt å romandebutere med et spennende historisk stoff: «Kjære Voltaire» handler om opplysningstida i Frankrike og om det både fysiske og intellektuelle kjærlighetsforholdet mellom den berømte filosofen og den aristokratiske Émilie du Châtelet. Walsø gjør utstrakt bruk av skikkelser som har levd, og mange av detaljene i romanen er historisk korrekte: du Châtelets store bragd i boka, som det var i livet hennes, var å oversette Newtons «Principia Mathematica» til fransk.

Mennenes tid

Émilie var, med sin brennende interesse for tidas nye tanker, en uvanlig 1700-tallskvinne. «Kjære Voltaire» handler da også om kvinnens høyst underordnede stilling i ei tid som er blitt kjent for å være på vei mot lyset, og om Émilies forsøk på å markere seg i vitenskapens utpreget maskuline verden: «Dei aller fleste vegar til ære var stengt for hennar kjønn, men gjennom studiar skulle ho heve seg over hindringar som var sett opp for henne». Også på andre måter var hun utradisjonell: Da hun møtte Voltaire, var hun allerede gift, men det hindret henne ikke i å innlede et nytt forhold.

For selv om den inneholder interessante skildringer av det kompliserte forholdet mellom datidas nye intellektuelle og kongen og kirken, er «Kjære Voltaire» først og fremst en roman om den vanskelige kjærligheten. Forholdet til Voltaire blir etter hvert utfordret av den yngre Saint-Lambert, som Émilie blir himmelstormende forelsket i: «Floken var at ho kunne ikkje sjå for seg eit liv utan Voltaire, men heller ikkje utan Saint-Lambert». Men dessverre sliter Walsø, i likhet med utallige av sine kolleger, med å unngå det flaue og flate i kjærlighetsskildringene: «Kyssa gjorde leppene ømme og huda raudflammete». Den kunnskapstørste Émilie finner ut at vitenskapen ikke er tilstrekkelig; det er kjærligheten som er det virkelige lyset: «Kjærleiken var for henne lys. Utan lys kunne ho ikkje leve». Men løgnene forholdet til Saint-Lambert skaper, gjør at hun blir konfrontert med sine egne opplysningsidealer. Tittelen «Kjære Voltaire» skriver seg fra brevet hun forfatter til Voltaire når hun oppdager at hennes unge elsker har gjort henne gravid.

Distanse

Walsø klarer imidlertid aldri virkelig å utnytte det dramatiske potensialet som ligger i Émilies omskiftelige – til slutt tragiske – liv. «Kjære Voltaire» later altfor ofte til å være skrevet etter «tell, don’t show»-prinsippet, og de korte dialogene framstår som underlig stive. «Eg er ekstrem», skriver Émilie i et brev til sin elsker, men dét klarer Walsø bare i liten grad å vise. For leseren forblir heltinnen på halvdistanse – sjelden eller aldri virkelig nær og levende. Handlingsoppbygningen halter: Det hoppes rett fra Newton-debatt til første kyss med Voltaire. Walsø sliter også med å inkorporere de mer idéhistoriske avsnittene om naturvitenskap som en smidig og naturlig del av fiksjonen. Godt utgangspunkt til tross, er «Kjære Voltaire» derfor blitt en debut det er vanskelig å anbefale.