LAGMANNSRETTEN: Agder lagmannsrett har sitt sete i Skien, mens de fleste ankeforhandlingene blir holdt i i tinghusene i Skien, Tønsberg, Arendal og Kristiansand. På bildet er Kristiansand tingrett i forbindelse med en annen sak. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix
LAGMANNSRETTEN: Agder lagmannsrett har sitt sete i Skien, mens de fleste ankeforhandlingene blir holdt i i tinghusene i Skien, Tønsberg, Arendal og Kristiansand. På bildet er Kristiansand tingrett i forbindelse med en annen sak. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpixVis mer

Barnefordelingssaker:

Uklart om barnefordelingsdom

Dommen fra fra Agder lagmannsrett er interessant lesning av flere grunner. Men ikke av dem Fossum Pettersen og Østberg peker på.

Meninger

I Dagbladet 30. desember skriver Camilla Fossum Pettersen og Øivind Østberg følgende om konsekvensene av en fersk dom i barnefordelingssak fra Agder lagmannsrett: «Fedre har erfart at rettsapparatet sjelden trekker konsekvens av samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring at omsorgen for barna overføres til den andre forelderen. Desto mer gledelig å oppleve at Agder lagmannsrett gjorde nettopp dette i en dom like før jul».

Hvordan skal dette forstås?

Etter at dommen avsagt 21. desember i fjor (Lovdata referanse LA-2017-32996) er gjort tilgjengelig, i anonymisert form, er det mulig å etterprøve kronikkforfatternes påstand.

Rettens avgjørelse om å overføre bostedsregimet fra mor til far er begrunnet i andre forhold enn de som nevnes i kronikken. Fra fars side er anført både samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring, men rettens begrunnelse er formulert slik på dommens side 21:

«Etter en samlet vurdering av de momenter som gjør seg gjeldende er lagmannsretten under tvil kommet til at det beste for både C og D vil være å ha fast bosted hos far. Det er dette alternativet som fremstår som det minst bekymringsfulle for barnas utvikling og fungering framover. (…) Sentralt i vurderingen som ligger til grunn for denne konklusjonen, er mors sterke og langvarige involvering av barna i foreldrekonflikten, …»

Disse ordene kan ikke uten videre tolkes eller utlegges som tilslutning til fars anførsler. Retten er ikke eksplisitt om betydning og vektlegging av faktorer som samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring.

Mer interessant er imidlertid hvordan retten begrunner sin tvil, hvor tvilen i rettens ordlyd «relaterer seg i første rekke til det forhold at denne løsningen ikke er i samsvar med det barna over tid har uttalt at de ønsker». Barna er hørt og deres syn vektlagt, men ikke tungt nok, og avgjørelsen altså ikke i tråd med deres preferanser.

Retten uttaler også: «En del av tvilsgrunnlaget for lagmannsretten er også knyttet til barnas forhold til fars nye samboer, opplysninger som relaterer seg til henne som person, og usikkerheten knyttet til hvordan hun vil greie å møte barna i den vanskelige situasjonen de er i».

Tvilen har betydning for saksomkostningene. Når retten ekspliserer tvil, må hver av partene dekke sine egne utgifter til advokat. Slik også i denne sak, som pr. 1. februar i det ankefristen går ut, kun er anket av far. På saksomkostningsdelen.

Ironisk nok er dette den mest interessante jussen i saken. I dommen er det nevnt at mors økonomi ikke er den beste. Hovedbegrunnelsen om «det minst skadelige alternativet» kan tolkes som sikker rett.

Dette er en variant av den opprinnelige betydningen av «barnets beste» formulert i et toneangivende verk «Barnets rett eller retten til barnet», den norsk utgaven av Goldstein, Freud og Solnits «Beyond the best Interest of the Child». Prosessuelt og materielt er det minst skadelige alternativet en norsk versjon av kriteriet om «the least detrimental alternative».

Pettersen og Østberg skriver i sin kronikk: «Når det gjelder den årelange samværssabotasjen, vil den alltid begrunnes med at far ikke er egnet, ikke interessert eller at han er direkte skadelig for barnet å ha kontakt med».

Alltid? Den formodentlig vanligste legitimerte form for samværssabotasje, hva retten kan kamuflere som «begrunnelse», er den omforente, over tid forskyvende størrelse kalt «høyt konfliktnivå».

Dette er tilfelle også i denne sak, et tilbakevendende tema som omdreiningspunkt for rettens vektlegging av ulike faktorer.

Dommen er interessant lesning utover rettens begrunnelser og drøftinger. Av flere grunner, da man også får et innblikk i et betydelig omfang av faginstanser og personer som har vært og fortsatt synes involvert i sakskomplekset.

Sånn sett representerer denne saken dessverre intet unntak fra en trend som ser ut til å ha festet seg, nemlig innsalget av faginstanser som delvis opererer som «stat-i-staten», navnlig barnevernet.

Avslutningsvis i dommen står at barnevernet ville vurdere omsorgsovertakelse hvis moren fortsatt fikk beholde den daglige omsorgen, eller bostedsmyndigheten som det heter.

Hvordan skal dette forstås? Kan barnevernet overprøve en sivilrettsdom i en foreldretvistsak, gitt at moren hadde vunnet i lagmannsretten? Har retten latt seg påvirke eller sågar presse av barnevernet, kan man også spørre seg?

Og hva hvis moren, som ifølge dommen har dårlig råd, likevel skulle finne på å anke, vinner i Høyesterett og får tilbake barna på grunnlag av en annen forståelse av sakens dynamikk med tilhørende begrunnelse? Vil da det lokale barnevernet i Agder potensielt når saken er endelig rettskraftig avgjort glatt kunne overprøve landets øverste domsmyndighet?

Listen av berettiget spekulative spørsmål kan forlenges, men jeg nøyer meg med et siste: Har retten formulert seg slik den gjør for å skremme moren fra å anke?

For alt jeg vet kan dommen ut fra en samvittighetsfull hensyntagen til ulike momenter være riktig materielt begrunnet. Dommen er på 36 sider, rik på detaljer, og som nevnt er tvilen forbilledlig eksplisert.

Men hva om Høyesterett skulle finne at far skal få medhold i sin anke og således få tilkjent saksomkostningene? Hvordan skal det i så fall forstås? At den tvil lagmannsretten har gjort uttrykkelig med henvisning til materielle forhold i saken omkring omsorgsforholdene, eller for den del hvordan barna er hørt men ikke har fått viljen sin, ikke lenger er gyldig?

Dommen fra Agder virker gjennomarbeidet, men etterlater noen spørsmål om barnevernets rolle.

I disse tider er det på tale med etableringen av familiedomstol som blant annet skal samordne saksbehandling av «parallelle saker» hvor det er både barnevernstemaer og barnefordeling. Den aktuelle NOU 2017:8 om «Særdomstoler» er påfallende mangelfull om problemstillinger hvor grensene mellom de to sakstyper skal gås opp.

I dagens virkelighet er barnevernets rolle en verkebyll. Også for retten.