Uklart om løgn

I skaren av løfterike prosadebutanter på 90-tallet har Terje Holtet Larsen utmerket seg som en av de litterært sett mest bevisste. Tekstene hans vitner om at han har gått i skole hos de store «fremmedgjøringsmodernistene»: en Kafka, en Beckett, en Camus, en Robbe-Grillet, og for den saks skyld en Solstad.

Med relativt stø hånd (språklige glipp har forekommet) har han presentert oss for outsiderfigurer som befinner seg i en eksistensiell eksiltilværelse. Det er gjerne noe fastlåst ved hans personer, men de klirrer med sine lenker. Deres ufrihet bunner i at de inngår i uavklarte relasjoner til mors- eller farsfigurer som de dels beundrer, dels forakter, men som de i alle tilfelle føler seg avmektige i forhold til.

Diffust

Holtet Larsen lukker gjerne sine personer inne, både i direkte og overført betydning, eller lar dem streife om på måfå. Men avsondretheten framstår helst som en frivillig sak, som en flukt eller som en tilbaketrekning fra et sosialt rom som virker frihetsberøvende - ikke ulik de strategier vi finner beskrevet f.eks. i Kafkas «Forvandlingen» eller i Solstads «Ellevte roman, bok atten». Personene er spillere i enerom; de er voyeurer snarere enn de er posører. De dekker seg til og handler i det skjulte. Og de er sjelden til å stole på. Holtet Larsen er en ynder av upålitelige jeg-fortellere.

De samme tematikker og fortellemåter er på spill også i hans siste roman. Den anonyme jeg-forteller i «Beundrerens tålmodighet» framstår således som en krysning av sønnen i debutromanen fra 1991 og badevaktassistenten i «Kastanjetid». Høstens roman er Holtet Larsens mest ambisiøse til dato. Dessverre står ikke resultatet helt i stil med ambisjonene, selv om romanen stedvis er fascinerende lesning. Når jeg likevel opplever den som mindre vellykket enn hans tidligere bøker, skyldes det at fortellerintensjonen spriker. Boka inviterer til å bli lest både som en samfunnskritisk roman og som en studie i psykologiske bindinger og eksistensielle grensesituasjoner. Et slikt litterært «dobbeltprosjekt» er det selvsagt ikke noe galt med i og for seg, men i denne romanen fungerer ikke disse to nivåene tilfredsstillende i forhold til hverandre. Dessuten virker samfunnskritikken diffus - selv om vi tar i betraktning at jeg-personen ikke er helt til å stole på. Forfatteren går på en måte i sin egen felle. Det forblir således uklart, ikke bare hva hovedpersonens, men også hva forfatterens hensikter er.

Spill

Grunnsituasjonen er imidlertid glitrende tenkt og beskrevet, og den fastholdes på samme vis som i hans tidligere romaner. Hele handlingen er således presset inn på dagen - den dagen jeg-personen skal flytte ut fra det værelset han har leid i tre år. Her har han levd i «splendid isolation» hos en gammel og skrøpelig enke, som han dels har tatt seg av, dels holdt innesperret. Den gjennomgående urscenen i forholdet mellom de to er nærmest genial i all sin merksnodighet. Han ligger på sitt værelse og eksperimenterer med diverse suttelyder for å fange hennes oppmerksomhet, mens hun står utenfor døren, suttende på et kamferdrops, uvitende (?) om at leieboeren driver et spill med henne. I det hele tatt lykkes forfatteren godt med å framstille det dunkle spillet som pågår mellom de to, et spill som også er farget av jeg-personens sterke interesse både for vertinnens avdøde far og mann.

Løgn

Det er tale om en uklar identifikasjon som henger sammen med jeg-personens og bokas andre prosjekt - nemlig beskrivelsen av leieboerens sterke opptatthet av en politisk journalist som står for ham som innbegrepet av den løgnaktigheten som kjennetegner vårt samfunn, en løgnaktighet som består i at man lukker øynene for og bortforklarer de grunnleggende sosiale forskjellene som hele vårt samfunnssystem bygger på - stanken og støyen - som det metaforisk uttrykkes med en allusjon til Faulkners (og Shakespeares) larm og vrede («sound and fury»). Her er det leieboeren som opptrer som kikker og som journalistens selvutnevnte dårlige samvittighet. I framstillingen av dette taper imidlertid romanen mye av gløden, og den kritikken som framsettes er i beste fall selvsagt, i verste fall intetsigende. Det er i og for seg til å leve med. Vanskeligere er det å akseptere pratsomheten. Vanligvis er Holtet Larsen en mann som økonomiserer med sine ord og virkemidler selv om han alltid har dyrket gjentakelsenes kunst. Her virker repetisjonene mot sin hensikt, og romanen faller dermed flere steder i snakkesalighetens grav. Det kler ikke Holtet Larsen i en bok som med fordel kunne ha vært strammet kraftig inn.

Til tross for disse åpenbare svakhetene rokker ikke «Beundrerens tålmodighet» ved bildet av Holtet Larsen som en av våre fremste yngre prosaforfattere i den klassiske modernismetradisjonen. Vi regner derfor med at han kommer grusomt tilbake.