- UBEGREPELIG: «Det er ubegripelig at en regjering som sier «arbeidslinja» annenhver setning, så standhaftig står fast ved at det er lurt å betale unge, friske, arbeidsføre kvinner for å være hjemme på kjøkkenet», skriver Valen. Foto: Jacques Hvistendahl
- UBEGREPELIG: «Det er ubegripelig at en regjering som sier «arbeidslinja» annenhver setning, så standhaftig står fast ved at det er lurt å betale unge, friske, arbeidsføre kvinner for å være hjemme på kjøkkenet», skriver Valen. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Ukledelig snevert

Bak stram regi og glansfull innpakning ligger et gammeldags og snevert kunnskapssyn.

Debattinnlegg

Å dra på konferanser der fiffen møtes er en artig opplevelse. I Operaen under NHOs årskonferanse i går var vel det meste av pengemakt i Norge samlet, samt store deler av det politiske maktapparatet. Det merker du med en gang du ankommer: Dette er for eksempel første gang jeg har sett en lang, harry limousin ankomme et lokale uten at det er snakk om 1. et utdrikkingslag med ironisk avstand til valg av eget framkomstmiddel, eller 2. karaoketaxi.

Slike tilstelninger har som fremste funksjon å sette dagsorden og påvirke det politiske ordskiftet i Norge. Det krever en viss tilbakeholdenhet i hvordan du presenterer deg. Ikke alle næringsorganisasjoner er like flinke til det som NHO: Første gang jeg var på oljebransjens legendariske Sandefjord-konferanse var en hel time av programmet satt av til en klimafornekter som presenterte konspirasjonsteorier og tullegrafer hentet rett fra Internett. Det ga kanskje noen av oljetoppene en bekreftelse på at det de driver med er ufarlig, men det brakte hele konferansen i vanry og var en rødmeframkallende opplevelse.

NHO bommer ikke slik. Både antilope og bøffel og tusenkronersviner er borte fra arrangementet - igjen står et sobert, glætt og stramt regissert program der det politiske budskapet serveres i små drypp, og til tider faktisk kommer best til uttrykk gjennom programleder Thomas Seltzers høyrevridde vitser (de fleste var veldig morsomme, da).

Årets tema var #læringslivet, med hashtag og greier. NHOs budskap er at kunnskap er vår viktigste kapital (noe Kristin Halvorsen har sagt siden den gang hun ble latterliggjort for å mene det), og at Norge derfor må sørge for et godt utdanningssystem, og ikke minst livslang læring.

Dette kan så klart alle være enige om, og konferansen bar da også litt preg av lite nytt: At så mange for eksempel syntes de vitenskapelige bevisene for at barnehager er en viktig investering for samfunnet og for sosial utjevning, er nesten til å bekymre seg over. Og det er ikke mye nytt i å se behovet for en mer praktisk retta undervisning i yrkesfag - det er ikke lenge siden ei samla høyreside raljerte over det og, og kalte det «koseskole».

Enkelte av NHOs forslag er døde allerede. Så lenge Høyre og Frp sitter ved makta vil det ikke komme noen ny satsing på barnehager. Allerede har regjeringa avlyst 7000 nye barnehageplasser, de vil satse på kontantstøtta i stedet. Det er ubegripelig at en regjering som sier «arbeidslinja» i annenhver setning, så standhaftig står fast ved at det er lurt å betale unge, friske, arbeidsføre kvinner for å være hjemme på kjøkkenet. For det er det kontantstøtta i realiteten er.

Åtte år med SV i regjering reduserte antall kontantstøttemottakere fra 67 000 til 13 000 (!). Hva dette har hatt å si for sysselsetting, likestilling og næringslivet sier seg selv. Det store øyeblikket på konferansen var derfor da politisk redaktør i VG Hanne Skartveit slo fast det åpenbare: At Erna Solberg måtte slutte å tulle og avskaffe kontantstøtta. Det brøt ut spontan trampeklapp i salen.

Satsingen på barnehager og yrkesfag er gode toner fra NHO. De andre forslagene er det verre med, og de avslører NHOs snevre kunnskapssyn. Et kunnskapssyn som verken vil gjøre skole bedre eller skape innovasjon. «Prestasjonslønn» for lærere vil ikke skape jubel andre steder enn på Unge Høyres landsmøte. Hva slags kriterier skal man måle slikt etter?

Nåværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hadde i sin tid et like lite gjennomtenkt forslag om «lærer-Idol», men nå er han i posisjon, og valgte derfor gladelig å si nei til NHOs forslag, som i praksis ville rasert lærernes lønnsdannelsessystem og dramatisk redusert deres faglige autoritet.

Det går en rød (nei, blå) tråd fra lærerlønnforslaget til NHOs andre store idé: En sentralstyrt dirigering av studenter fra samfunnsvitenskapelige fag til realfag. Jeg forstår hensikten. Ikke alle trenger en mastergrad i samfunnsvitenskapelige fag. Ikke alle får jobb like etter endt utdannelse. Men det er en utfordring NHO burde grepet tak i på andre, og langt roligere, måter enn å gå inn for streng sentralstyring og diskreditere hele akademiske felt med lettvintheter. Og forslaget bunner i et kunnskapssyn som er kaldt, statisk og uten rot i vestlig akademisk tradisjon: Kunnskap utelukkende som kompetanse, noe som utelukkende skal passe med næringslivets behov. En slik tilnærming forklarer det monomane fokuset på sentralisering, testing, måling og rangering som også gjorde seg gjeldende på konferansen. Det forklarer forståelsen av lærerrollen som en slags maskin som leverer «målbare» resultater, og dermed skal få «prestasjonslønn». Men det underslår helt et bredt kunnskapssyn, og en forståelse av hvordan kunnskap oppstår, reproduseres og forvaltes.

For all del: Jeg jobbet selv for et institutt for anvendt forskning før jeg ble stortingsrepresentant, jeg har ledet opplæringskomiteen og jobbet med yrkesopplæringsnemnda i hjemfylket mitt, jeg vet hvor viktig næringslivets tilgang på kompetanse (og forskning) er. Men å gå fra å se det, til å utdefinere all annen kunnskap og akademisk innsats enn den næringslivet trenger akkurat nå, er helt misforstått.

Ikke stilte NHO seg spørsmålet hvordan livslang læring og kompetanseintensiv industri lar seg kombinere med NHOs drøm om flere midlertidige stillinger. Ikke ett ord hørte jeg om hvordan universitetene sliter med rekruttering av vitenskapelig ansatte, og hvordan oljeindustrien med sin enorme pengebinge støvsuger akademia og annen industri for kompetanse. Ikke ble det problematisert hvordan NHOs kjærlighet til rangeringer og målinger lar seg kombinere med bekymringa for de elevene som faller fra - de som fra de er stadig mindre skal fortelles hvor utilstrekkelige de er.

Og det bidrar til en konferanse der lærerne selv knapt er til stede, en konferanse som ikke aktivt søker motforestillinger til egne fikse ideer, og en konferanse som nok en gang gir litt inntrykk av at NHO er mer opptatt av seg selv og egne behov, enn samfunnets.

Det kler en så stor og viktig organisasjon dårlig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook