UKRAINA og NATO

DA ØST-TYSKLAND i 1991 ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland, forsikret USA president Gorbatsjov om at NATO ikke ville utstasjonere tropper og materiell på østtysk område. Dette løftet var allerede foregrepet av den vesttyske utenriksministeren Hans Dietrich Genscher, som året før erklærte at det var selvbedrag å forestille seg at grensene til NATO kunne bli flyttet tre hundre kilometer østover ved tysk gjenforening. «Intet vettugt menneske kunne vente at Sovjetsamveldet ville godta et slikt resultat», sa han.

Med innlemmelsen av fem tidligere medlemmer av Warszawa-pakten og de tre tidligere sovjetrepublikkene i Baltikum, er NATOs grenser nå skjøvet tre ganger så langt østover. Lederne i Moskva bøyde seg motstrebende for utvidelsen. De hadde knapt noe valg etter sovjetsystemets sammenbrudd.

Nå står Ukraina på dagsordenen, slik USAs tidligere utenriksminsister Madeleine Albright lenge har ivret for. Da USAs ambassadør i Kiev John Herbst nylig trådte til, forsikret han Senatet om at han ville arbeide for å bringe landet inn i NATO og «integrere Ukraina i det euro-atlantiske samfunn», som han kalte et vesentlig utenrikspolitisk mål for USA. Får haukene der borte viljen sin, kommer den vestlige militæralliansen derfor snart til å skyve grensene sine inn til kjernen av det gamle Sovjetsamveldet.

I DAG ER Ukraina et sentralt medlem i CIS (Commonwealth of Independent States), som etterfulgte Sovjetsamveldet. Landet har nær femti millioner innbyggere. Det svarer til tredjeparten av Russlands befolkning. De siste to år har industriproduksjonen i Ukraina økt med 30 prosent for året, mot 12 prosent i Russland. Den russiske Svartehavsflåten har sin viktigste base på Krim-halvøya, som Krusjtsjov i sin tid overførte til den daværende sovjetrepublikken. Åtti prosent av Russlands gass- og oljeeksport til Vest-Europa blir levert gjennom Ukraina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Historisk har Ukraina virket som en omstridt bølgebryter mellom Vest og Øst. Den vestlige delen var i lange tider underlagt Polen eller Østerrike-Ungarn, mens den største, østlige delen gjennom de siste tre hundre år tilhørte det russiske imperiet og Sovjetsamveldet. I dag er Russland uten sammenlikning landets viktigste handelspartner. Halvparten av innbyggerne snakker russisk, og en femtepart av befolkningen regner seg som etniske russere. Ved presidentvalget i vinter delte velgerne seg i stor utstrekning langs regionale grenser, med øst mot vest. Valget viste at landet risikerer å bli sprengt etter «jugoslavisk mønster», med de farer det ville skape både nasjonalt og internasjonalt.

Det ville bli et sviende nederlag for Moskva om dette landet nå skulle bli knyttet til Vesten med sterke politiske og militære bånd. Da blir den tålegrensen Genscher nevnte, definitivt sprengt. Reaksjonen til USA på tidligere kubansk østorientering burde muligens være en advarsel.

BÅDE RUSSLAND og USA engasjerte seg sterkt i valgkampen i Ukraina, med politisk støtte, taktisk rådgivning og økonomiske bidrag til hver sin side. Russland søkte å sikre fortsatt ukrainsk tilknytning til slaviske slektninger lenger øst. USA fremmet angivelig demokrati, et formål som Bush bare ser bort fra når det er hans egne «venner» som driver undertrykkelsen.

Selv om Sovjetsamveldet brøt sammen for femten år siden, omringer USA fortsatt Russland stadig tettere. De tidligere sovjetrepublikkene Usbekistan, Tadsjikistan og Aserbaidsjan har fått amerikanske militærbaser og medvirker til å sikre USAs strategiske og økonomiske makt i Sentral-Asia. Sammen med tre andre tidligere sovjetrepublikker, Georgia, Ukraina og Moldava, er Usbekistan og Aserbaidsjan nå med i GUUAM, en militær allianse USA driver fram med sterk politisk, økonomisk og militær støtte. Alliansens toppmøte i Moldova 22.april begrenset seg riktignok til det politiske og økonomiske samarbeidet i regionen, - men anmodet samtidig Russland om å innfri løftet om å trekke sine tropper ut av Moldova og Georgia.

I et intervju i Moskva 26. april erklærte Ukrainas nåværende forsvarsminister at hans regjering arbeider for at landet etter en tid skal slutte seg til NATO. Dette rimer ikke godt med hva president Justsjenko sa i valgkampen om sin vilje til å bygge bro mellom folk i de to regionene i Ukraina og styrke det nasjonale samholdet. Et slikt mål oppnår en ikke ved å alliere seg ensidig verken med vestmaktene eller med Russland. Men det kan sannsynligvis bli fremmet av en uavhengig politikk som bygger på nært samarbeid med Russland, uten dermed å provosere USA. Målet krever med andre ord brobygging, til forskjell fra en «venn eller fiende» positur. Uavhengighet og alliansefrihet vil være god nasjonal politikk, og det vil være genuin fredspolitikk.

VI TRE, som alle deltar i kampanjen Nei til nye NATO, er redde for at arbeidet for et bredt og fredelig samarbeid på tvers av skillelinjene i den kalde krigen blir alvorlig svekket om NATO skulle innby Ukraina til å bli medlem. Når så mange i vest sympatiserte med «oransjerevolusjonen» i vinter, var det fordi de håpet at den skulle fremme folkestyre, ikke at den skulle bidra til USAs globale imperiebygging.

Man kunne kanskje innvende at salamitaktikken, gradvis utvidelse østover, hittil ikke har skapt konflikt. Men Ukraina-prosjektet er langt mer ømtålig enn tidligere utvidelser, fordi landet er så stort; det har vid felles grense med Russland, et sterkt innslag av innbyggere som regner seg som russere og lang historiske tilknytning til nabolandet i øst.

Andre ville kanskje si som den ukrainske forsvarsministeren gjorde, at utvidelsen ikke har brodd mot Russland. Dette argumentet viste seg dessverre lite holdbart i den kalde krigen, da begge parter forsikret at de selv bare hadde fredelige hensikter med å skaffe seg flere våpen, men tolket opprustningen til motparten som trusler. Lederne i Moskva er ikke dummere enn at de skjønner at den interessen forhenværende sovjetrepublikker viser for NATO-medlemskap, skyldes frykt for ny russisk ekspansjon. USA inviterer da heller ikke Russland til å bli medlem.

MEN UKRAINA må få gjøre hva landet selv ønsker? Ja, det har myndighetene rett til, dersom beslutningene blir truffet i samsvar med landets egen konstitusjon. Men for det første får vi håpe at den nye regjeringen er klok nok til å avstå fra et skritt som skaper så stor fare for konflikt. Til det kommer at det trengs to parter til en slik avgjørelse. Spørsmålet er om NATO selv bør åpne for et nytt medlemskap som til de grader må provosere Moskva. Dette kan knapt være i samsvar med «ønsket om å leve i fred med alle folk og alle regjeringer», som det faktisk står i Atlanterhavspaktens første setning.

Paktens artikkel 10 krever enighet blant alle medlemslandene dersom en annen europeisk stat skal innbys til å bli medlem. Våre ledere ynder å presentere seg som representanter for «fredslandet Norge». Kommer Ukraina-prosjektet på dagsordenen i NATO, bør et fredsland si nei.