Demonstrasjoner i Kiev, Ukraina i forbindelse med opproret mot President Janukovitsj. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
Demonstrasjoner i Kiev, Ukraina i forbindelse med opproret mot President Janukovitsj. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Ukrainas forbannelser

Spillet er tapt for president Viktor Janukovitsj. Men spillet om Ukraina fortsetter selv om spillet er tapt. Det er bare en av landets forbannelser, skriver Morten Stand.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Få land i Europa er forbannet med så dårlige ledere som Ukraina. Presidenten Viktor Janukovitsj har to lengre fengselsdommer for ran, og i 2004 prøvde han seg på sitt aller største ran. Han prøvde å rane et valg. Men denne gangen gikk det også galt, folket reiste seg mot valgfuskeren og lagde sin eksemplariske ikke-voldelige, oransje revolusjon. Likevel ble Janukovitsj valgt til president i Ukrainas mest åpne og demokratiske valg noen sinne i 2010. Hvordan kunne det skje?

DET KUNNE SKJE fordi de oransje kranglet så høylytt seg imellom, og drev landet enda lenger inn i kaos og vanstyre enn det allerede var. Og da det gikk mot valget i 2010 så var president Viktor Justsjenko så upopulær at det var meningsløst å stille, og den andre oransje lederen, Julia Timosjenko, så kontroversiell, at hun klarte å tape mot valgfuskeren fra 2004, Viktor Janukovitsj.

NÅ, ETTER AT mer enn 100 mennesker er slaktet ned i sentrum av den vakre ukrainske hovedstaden Kiev, kan historien om de oransje og Janukovitsj på en måte fortone seg som en dårlig - ja, en smakløs - vits. Det som ikke lot seg løse i 2004, på grunn av elendige oransje ledere, lot seg i hvert fall ikke løse i 2010, da Jankkovitsj kom tilbake. I stedet ga Janukovitsj en ny dimensjon til elendig ledelse, med mer åpenlys korrupsjon enn noen sinne, og med åpent å bruke rettssystemet til å favorisere sine venner i interesse-konflikter med andre forretningsinteresser. Og - som vi vet - til skamløst å fengsle sin farligste politiske konkurrent, Julia Timosjenko, i en politisk vendetta. Heldigvis kan hun nå trolig settes fri, etter et vedtak i parlamentet i går. Med våpenhvileavtalen i går, som innebærer vingeklipping av Janukovitsj´fullmakter, og framskutt presidentvalg, er Janukovitsj ferdig. Rottene hopper allerede hissige fra det synkende skip, og det vil bare fortsette i dagene og ukene som kommer.

MEN ELENDIGE ledere er ikke Ukrainas eneste forbannelse. Ukraina er forbannet av geografien selv. Landets navn betyr «I grenseland», og nasjonalsangens første strofe - «Ennå er ikke Ukraina gått under» - minner oss om hvor vanskelig livet i dette grenselandet er. Et problem er inne i landet selv, der vest står mot øst, skilt som det er av historie, kultur, og til dels språk, fordi i øst og i sør er det russisk som er hovedspråket.

MEN ET ANNET problem er geografien rundt «grenselandet». I Russland har Ukraina i mange hundre år bare gått under navnet «Lillerussland». For hvem sitt «grenseland» er det Ukraina er? Det er Russlands. Selv landets navn - dets identitet - er sett fra herskerne i Moskva. Den russiske presidenten Vladimir Putin opplevde derfor sitt hittil største utenrikspolitiske nederlag under Den oransje revolusjonen. Han «tapte» Ukraina til de oransje, som ville vende Ukraina mot Vesten og EU. For det er en annen av Ukrainas forbannelser, at landet er valplass for et geopolitisk spill som etter hvert har i seg kald krigs retorikk. Mens Ukraina nå blør kapper i realiteten Russland og EU land i «grenselandet».

STOR VAR DERFOR lykken da Putin ved hjelp av trusler og gulrøtter klarte å hindre Janukovitsj i å skrve under den omfattende samarbeidsavtalen med EU i november i fjor. Han hadde gjenvunnet «grenselandet». Trodde han. Men igjen spilte det kompliserte Ukraina ham et puss. Fra Kiev, fra byer og landsbyer i Vest-Ukraina, strømmet mennesker til Maidan-plassen, Ukrainas revolusjonære episenter i 2004 som idag. For dem var det et spørsmål om skjebne. Skulle Ukraina igjen vende seg mot Russland og øst, i en tollunion og bli en russisk vasall, nesten som i Sovjet-tida?

SVARET VAR KONTANT, og - som vi nå vet - uten kompromiss. I tre måneder har demonstrantene holdt stand, jeg har selv gått på plassen mange ganger i mindre enn 20 minusgrader, i vinterfrakk og ullgenser, og fryst den ikke alltid like enkelt definerte filleratten av meg. Men de som okkuperte plassen holdt stand døgnet rundt, døgn etter døgn. Det var denne viljen, som har fått sitt dystre, men også for mange ikoniske uttrykk i statistikken over de døde, som til slutt endret spillet og felte Janukovitsj. Men spillet fortsetter, og for både EU og Russland er Ukraina en valplass for geopolitisk innflytelse. Mens «grenselandet» blør.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook