Ukritisk bistand til Bolivia

LATIN-AMERIKA: Min reise til Bolivia i juli ble en vekker. Svak opposisjon og en president som kun er opptatt av å få endret grunnloven slik at han kan bli sittende på livstid, inspirert av Castros Cuba og Chavez’ Venezuela, gir grunn til bekymring for demokratiets videre skjebne.

Tjuefem år med demokrati i et land med utbredt fattigdom og en høy andel voksne som verken kan lese eller skrive, er ingen garanti for at demokratiet vil bestå. Stoltenbergregjeringen har utpekt Bolivia som nytt bistandssamarbeidsland.

Høyre mener Norge må sette klare vilkår for bistanden, som må bidra til å understøtte demokratiet og respekten for menneskerettigheter.

Bistandsminister Erik Solheim har besøkt Bolivia og hørt president Evo Morales løfter og visjoner om omfattende nasjonalisering og omfordeling. Det er prisverdig at regjeringen bryr seg om Latin-Amerika og ikke minst Bolivia. Men det er et problem at Solheim og regjeringen ignorerer omfattende brudd på menneskerettigheter under Morales.

Solheim kan ikke ha gjort hjemmeleksen sin, eller så har han ikke snakket med opposisjonelle. Jeg møtte både journalister og redaktører samt deres fagforeninger. Situasjonen i Bolivia er meget alvorlig. Trakassering og alvorlig voldsbruk rettet mot journalister og sivilbefolkning er utbredt. Gruvearbeidere har blitt drept i demonstrasjoner og journalister har blitt hardt skadd. Overgrepene utføres av såkalte «sosiale bevegelser» som sprer frykt og uro, og som er koblet til flere drap uten at politiet har grepet inn og etterforsket sakene. «Sosiale bevegelser» fungerer på samme måte som paramilitære grupper gjorde i tidligere militærdiktaturer i Latin Amerika.

Et annet urovekkende trekk ved utviklingen i Bolivia, er en dramatisk økning i arealet for råstoff til kokainproduksjon fra 3000 – 27.000 hektar. Her har presidenten den tvilsomme dobbeltrollen at han fra sitt palass fortsatt leder organisasjonen for landets kokaprodusenter. Bolivia har under Morales utviklet seg til å bli en ledende kokainprodusent. Det er skuffende at den norske regjeringen ikke tok opp dette til diskusjon før Solheim innførte sin «vennskapspakt».

Den norske regjeringen må svare på hva Norge kan og vil gjøre for å snu denne katastrofale utviklingen.