SAVNER KRITIKK: F. v: Hilde Olausson, Ane Dahl Torp i «Det gode mennesket fra Sezuan». Stykket har et totalt forkvaklet budskap, mener artikkelforfatteren.
SAVNER KRITIKK: F. v: Hilde Olausson, Ane Dahl Torp i «Det gode mennesket fra Sezuan». Stykket har et totalt forkvaklet budskap, mener artikkelforfatteren.Vis mer

Ukritisk blikk på politisk teater

Bør ikke politiske stykker også vurderes på det politiske innholdet?

13. januar hadde «Det gode mennesket frå Sezuan» premiere på Det Norske Teatret. Stykket bygger på et premiss om at vi lever i et samfunn der godhet ikke kan forekomme. Den prostituerte Shen Te er i begynnelsen av stykket god. Men siden samfunnet utnytter henne, blir hun tvunget til å ofre godheten. Det underliggende budskap er: Alle mennesker i dette samfunnet er onde, og det er samfunnets skyld.

Jeg skal ikke gå inn på hva et slikt menneskesyn kan rettferdiggjøre politisk. Men stykkets konklusjon er klar: Frykt ikke, det er noe vi kan gjøre. Shen Te spør hvorfor menneskene ikke gjør opprør. De burde gjøre det, det er det implisitte poenget fra Brecht.

På slutten av stykket kommer også en monolog hvor publikum oppfordres til å endre samfunnet slik at godhet kan eksistere. Monologen slutter med en formaning om at vi faktisk må gjøre det. Vi MÅ. MÅ. MÅ. For i dagens samfunn kan ikke et godt menneske leve ut sin godhet.

I omtaler og anmeldelser skrives det at Brecht er politisk teater, men det stilles ikke spørsmål ved det moralske og politiske innholdet. Bør ikke politiske stykker også vurderes på det politiske innholdet? Og er det ikke på sin plass å kalle «Det gode mennesket frå Sezuan» god, gammeldags sosialistpropaganda, og peke på at stykket setter opp en ugyldig allegori om godt og ondt og at du tvinges til å kjøpe en totalitær historiefortelling?

Før premieren kjøper Dagbladets Terje Mosnes helt uten motforestillinger historien om at Shen Te var god og ble ond. Noe tidligere gjør samme avis en større sak om at Brecht igjen er aktuell fordi samfunnet vårt går av skaftet, og mener at politikere som Clinton, Strauss-Kahn og Berlusconi er typiske Brecht-karakterer. Har Clinton og Hitler har likhetstrekk? Riktignok sier regissør Harry Guttormsen i Trondheim at Brechts løsninger er litt naive. La oss ikke nevne at de også var livsfarlige.

Aftenpostens anmeldelse av Therese Bjørneboe virker faktisk ganske begeistret. Anmelderen peker på skyskrapere på scenen som referanser til dagens drabantbyer i Europa og den tredje verden, og mener skildringen av barnearbeid er svært god. Monologen på slutten var ifølge kritikeren fantastisk. Selv får jeg assosiasjoner til de verste diktatorer.

Det er ikke noe galt i å spille Brecht. Det er heller ikke noe galt i å like ham, selv om jeg ikke er en fan. Men når kulturlivet og kritikere ukritisk sluker budskapet til en mann som lenge trodde han fant det gode samfunn i DDR, mangler de en kritisk holdning som politisk kunst ikke fortjener.

En lengre versjon av teksten finnes på Minervas nettsider.