13. januar hadde «Det gode mennesket frå Sezuan» premiere på Det Norske Teatret. Stykket bygger på et premiss om at vi lever i et samfunn der godhet ikke kan forekomme. Den prostituerte Shen Te er i begynnelsen av stykket god. Men siden samfunnet utnytter henne, blir hun tvunget til å ofre godheten. Det underliggende budskap er: Alle mennesker i dette samfunnet er onde, og det er samfunnets skyld.

Jeg skal ikke gå inn på hva et slikt menneskesyn kan rettferdiggjøre politisk. Men stykkets konklusjon er klar: Frykt ikke, det er noe vi kan gjøre. Shen Te spør hvorfor menneskene ikke gjør opprør. De burde gjøre det, det er det implisitte poenget fra Brecht.

På slutten av stykket kommer også en monolog hvor publikum oppfordres til å endre samfunnet slik at godhet kan eksistere. Monologen slutter med en formaning om at vi faktisk må gjøre det. Vi MÅ. MÅ. MÅ. For i dagens samfunn kan ikke et godt menneske leve ut sin godhet.

I omtaler og anmeldelser skrives det at Brecht er politisk teater, men det stilles ikke spørsmål ved det moralske og politiske innholdet. Bør ikke politiske stykker også vurderes på det politiske innholdet? Og er det ikke på sin plass å kalle «Det gode mennesket frå Sezuan» god, gammeldags sosialistpropaganda, og peke på at stykket setter opp en ugyldig allegori om godt og ondt og at du tvinges til å kjøpe en totalitær historiefortelling?