KVALITET: «Kunstinstitusjonenes samfunnsrolle og eneste eksistensberettigelse er å produsere og formidle kunst av høy kvalitet. Det har ikke Riksrevisjonen tatt hensyn til», skriver artikkelforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
KVALITET: «Kunstinstitusjonenes samfunnsrolle og eneste eksistensberettigelse er å produsere og formidle kunst av høy kvalitet. Det har ikke Riksrevisjonen tatt hensyn til», skriver artikkelforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Ukritisk bruk av Riksrevisjonens undersøkelse

Mener Svein Harberg (H) at det eneste målet med statens bevilgninger til kulturformål er stadig flere forestillinger og et stadig større publikum?

Meninger

Overskriften på Dagbladets dekning av Riksrevisjonens utvidede kontroll av scenekunstselskapene er «Kulturløftet var mislykka». Uten at det stilles et eneste kritisk spørsmål til Riksrevisjonens gjennomgang, konkluderer Høyres kulturpolitiske talsperson Svein Harberg og «forfatter» Kristian Meisingset med at Riksrevisjonen har vist at de rødgrønnes satsing på kultur var en flopp - fordi «økningen i kulturkroner bare i liten grad har kommet publikum til gode». Nå har vel Dagbladet hentet formuleringen om at økningen «ikke har kommet publikum til gode» fra Aftenpostens likeså ukritiske dekning av saken og ikke fra Riksrevisjonens rapport direkte.

Riksrevisjonen forklarer langt på vei kostnadsveksten med økte pensjonskostnader og utgifter til nødvendig drift og vedlikehold av bygg. De påpeker også at scenekunstselskapenes totale kostnader, fratrukket pensjonskostnader, har vært «relativt stabile». Likevel lar de kostnadsveksten danne grunnlaget for den forutinntatte hypotesen at «det er en risiko for at selskapene har svak økonomistyring og at driften ikke er tilstrekkelig kostnadseffektiv». Det er påfallende at det ikke i stedet løftes frem hvordan selskapene har møtt de betydelige pensjonsutfordringene og samtidig holdt kontroll med økonomien.

Harberg bruker Riksrevisjonen uten forbehold i sin kritikk av den forrige regjeringens investeringer i kultursektoren. Bemerkelsesverdig nok forholder han seg ikke til kulturminister Thorhild Widveys svar til Riksrevisjonen og hennes fellende, men likevel pent formulerte kritikk av premissene og metoden som ligger til grunn for undersøkelsen. Widvey mener at «Riksrevisjonen i rapporten metodemessig har lagt for mye vekt på en isolert vurdering av kostnadseffektiviteten. Det kan ha medført at det trekkes konklusjoner om økonomistyringen på et noe ensidig grunnlag».

Det statsråden her viser til er at økonomien i en scenekunstinstitusjon er knyttet tett sammen med kunstneriske valg som er utledet av institusjonenes samfunnsrolle, og at produksjonsprosessene er kompliserte. Kunstinstitusjonenes samfunnsrolle og eneste eksistensberettigelse er å produsere og formidle kunst av høy kvalitet. Det har ikke Riksrevisjonen tatt hensyn til.

Effektiv ressursutnyttelse og god økonomistyring er høyst legitime krav å stille til offentlig finansierte virksomheter, og selvsagt skal dette kunne underlegges offentlig kontroll. Problemet er at Riksrevisjonen vurderer kostnadseffektivitet isolert som et mål i seg selv, mens det egentlig er et virkemiddel for å nå de kvalitative målene som scenekunstinstitusjonene skal ivareta.

Med Riksrevisjonens logikk gir for eksempel mange små produksjoner med få skuespillere og liten scenografi mer kostnadseffektiv drift enn færre, mer ressurskrevende produksjoner. Dersom teatrene tar minst mulig risiko, og alle disse små produksjonene også er mest mulig sikre publikumssuksesser, er vi enda nærmere måloppnåelse.

Men det er neppe dette som er meningen med norsk kulturpolitikk? Det ville nemlig være å legge føringer på virksomhetenes programlegging som ikke bare er stikk i strid med armlengdesprinsippet, men som også får konsekvenser for den kunstneriske utviklingen i norsk scenekunst som vi må tro er utilsiktede, selv fra Riksrevisjonens side.

Riksrevisjonen kan ikke vurdere om teatrene har utnyttet ressursene på en måte som for eksempel har styrket den kunstneriske kvaliteten og bidratt til en profesjonalisering i produksjons- og formidlingsapparatet, for det kan ikke telles og måles. Men det burde kanskje Harberg som kulturpolitiker være opptatt av? Eller mener han at det eneste målet med statens bevilgninger til kulturformål er stadig flere forestillinger og et stadig større publikum? Det er i så fall ikke i tråd med de kvalitative målene som Stortinget har vedtatt som begrunnelse for statens eierskap og finansiering av scenekunstinstitusjonene.

Og hvem er Kristian Meisingset? Jo, forfatter av Kulturbløffen. Det var den boken som ble gjennomgående slaktet i mediene, herunder av Dagbladet som skrev «det er han selv (Meisingset) som serverer kulturbløffen, og den er knusktørr».

Hvorfor bruker mediene ham fortsatt som «en ivrig kritiker av dagens kulturpolitikk» når de selv har avslørt bløffen hans? Er det fordi han bidrar med ny kunnskap, interessante perspektiver og godt belagte argumenter? Eller er det fordi han bekrefter en allerede satt agenda?

Hva er Meisingsets belegg for den skråsikre påstanden om at «institusjonene [må] åpne opp og samarbeide mer med frilansere og eksterne grupper» for å nå målet om «mer kultur av høy kvalitet for pengene»? Vet han at mer bruk av frilansere er mer kostnadseffektivt og fører til mer kunst for pengene?

Vi vet f.eks. at Carte Blanche de siste årene har oppbemannet teknisk avdeling med flere fast ansatte, for å redusere bruken av innleide frilansere. Besparelsen de har fått til gjennom denne omleggingen er ca. 1,5 mill. kr. Det er veldig mye for en liten institusjon som Carte Blanche - og gir et godt bilde av hvordan man kan drive kostnadseffektivt for å få mest mulig kunst ut av pengene. For disse pengene har gått til nettopp det - å styrke produksjonsbudsjettene og gi rom for mer komplekse produksjoner.

Og vet Meisingset at mer samarbeid med frilansere og «eksterne grupper» nødvendigvis gir høyere kvalitet? Svaret på dette ligger i alle fall ikke i Riksrevisjonens rapport, som overhodet ikke forholder seg til dette begrepet, men vurderer kostnadseffektivitet løsrevet fra kvaliteten ved den kunsten som produseres.

Hva er det som får Harberg og Meisingset til så ukritisk å bruke Riksrevisjonens ensidige undersøkelse av teatrenes kostnadseffektivitet - når de øyensynlig ønsker seg større oppmerksomhet rundt kvalitetsbegrepet i kulturpolitikken? Det de faktisk bidrar til er å legitimere en kulturpolitikk i henhold til Riksrevisjonens logikk - som sier at det som ikke kan måles er uten verdi.