BEHOLD KJOLENE!: «Vi tviler ikke et sekund på at initiativtakerne har de beste hensikter. Men god vilje er ikke nok. Det har bistandsbransjen erfart igjen og igjen. I dette tilfellet er det nok flere som med fordel kunne beholdt sine kjoler på», skriver kronikkforfatterne. Foto: HANSEN NINA / Dagbladet
BEHOLD KJOLENE!: «Vi tviler ikke et sekund på at initiativtakerne har de beste hensikter. Men god vilje er ikke nok. Det har bistandsbransjen erfart igjen og igjen. I dette tilfellet er det nok flere som med fordel kunne beholdt sine kjoler på», skriver kronikkforfatterne. Foto: HANSEN NINA / DagbladetVis mer

Ukritisk kjoleaksjon

Hva har Erna Solberg, Kristin Halvorsen og kongehuset til felles? De bidrar alle med støtte til tvilsomt bistandsprosjekt.

Debattinnlegg

Det begynte som en samtale på Twitter 16. juli. Henning Ølands hjertesukk om HKH Mette-Marits pengebruk på kjoler, og hva disse pengene kunne utrettet i Kenya, ble fulgt opp av Ann Helen Braathen. Hun foreslo hashtagen #kjoleforskole. Øland er tilknyttet organisasjonen Cigiit Manyatta, som i noen år har samlet inn penger til å kunne bygge en skole for 24 samburu-jenter i Kenya.

I løpet av de neste 24 timene kastet flere seg på, deriblant Anita Krohn Traaseth, administrerende direktør i HP Norge. Kampanjen #kjoleforskole ble lansert og det ble opprettet en Facebook-side og en internettside. Prosjektet har de siste to månedene samlet inn flere titalls kjoler fra kjente og ukjente damer, deriblant Kristin Halvorsen, Erna Solberg, Anne Rimmen, Guri Schanke, Vår Staude og Marion Ravn. På overtid kom også HKH Mette-Marit og prinsesse Ingrid Alexandra på banen og donerte en av sistnevntes kjoler. Prosjektet har fått dekning i medier som NRK, TV2, VG og denne avisa. I dag avholdes kjoleauksjonen i HP Norges lokaler på Fornebu.

Engasjementet og oppmerksomheten #kjoleforskole har greid å skape ved bruk av sosiale medier er fantastisk. Men en fengende hashtag er ikke noen garanti for god bistand. Vi har fulgt #kjoleforskole på Twitter siden 16. juli og gått gjennom presseoppslag, twittermeldinger, og hjemmesidene til Cigiit Manyatta og kampanjen. Vi har bred erfaring fra bistandsbransjen. For oss framstår prosjektet i Kenya som uprofesjonelt. Det finnes flere nettsider, med til dels motstridende informasjon. Vi har skrevet til Cigiit Manyatta med spørsmål om prosjektet. Vi har fortsatt ikke mottatt noen svar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så vidt vi kan forstå skal pengene #kjoleforskole-auksjonen samler inn gå til kombinert internatskole og krisesenter for et tjuetall samburu-jenter. Skolegangen skal, i tillegg til å gi jentene utdannelse, sikre at de ikke blir utsatt for omskjæring/kjønnslemlestelse. Budsjettet for byggingen av skolen er på 2,5 millioner kroner. Skolen skal bygges på en tomt Cigiit Manyatta har kjøpt. En gruppe mennesker fra Norge skal angivelig reise til Kenya i desember for å starte byggingen.

Vi spør: Hva er lokalsamfunnets bidrag til skolebyggingen? Er den nye skolen blitt til i samarbeid med lokale myndigheter og kenyansk skolevesen? Finnes det noen plan for lokal overtakelse av prosjektet (dette kriteriet kalles «bærekraft» i bistanden)?

De største spørsmålstegnene stiller vi likevel til utvelgelsen og tilbudet til jentene som skal omfattes av prosjektet. Man har valgt å konsentrere seg om en liten gruppe jenter, som skal overøses med gaver. Hvilke kriterier som ligger til grunn for å kåre vinnerne i dette kjolelotteriet må vi gjette oss til. I hvert fall skal 24 (?) jenter ikke bare få sitt eget internat og sin egen skole. De skal motta lommepenger direkte fra norske givere. De skal til og med skjenkes et eget helsesenter for «behandling av sykdommene sine».

Hva med de andre menneskene i lokalsamfunnet? Hva med de andre skolene i byen, som har flere hundre elever? Og hvordan kommer de til å reagere, som ikke blir valgt ut? Har Cigiit Manyatta vurdert faren ved å opprette en parallell struktur i samfunnet? Dette er en måte å gripe direkte og selektivt inn i et samfunn på, som alle seriøse bistandsaktører og fadderorganisasjoner for lengst har beveget seg bort fra. Det skaper ikke varig utvikling.

Vi synes heller ikke det er betryggende at Cigiit Manyatta skryter av at de ikke bruker noe på administrasjon. Generelt mener vi at dette snarere er et faresignal. Administrasjon har en hensikt. Den skal sikre kvaliteten i prosjektet og er avgjørende for å forhindre korrupsjon. Dessuten: Hvor kostnadseffektivt er det egentlig å bruke 2,5 millioner på 24 jenter?

Det stopper ikke der. Framstillingen av samburu-stammen er nedlatende og stereotypisk og vitner om urovekkende mangel på kulturforståelse. Jentene framstilles som hjelpeløse ofre «i et samfunn hvor kjærlighet og empati ikke eksisterer», hvor «jenter er mindre verdt enn husdyr». Historien om Agnes som sto i fare for å bli blind illustrerer holdningen: Se, hun har fått et par briller fra Norge! De er altfor store for henne. Men se hvor fantastisk glad hun ble! At omskjæringshistorien som fortelles på nettsidene er hentet fra masaiene, altså en helt annen stamme, er visst heller ikke et problem, da disse kulturene har mye til felles.

Mediene kan være nådeløse i sin kritikk av dårlig bistand. Her har vi et tilfelle hvor alle alarmklokker ringer, men hvor dekningen er overlatt til avisenes Se og Hør-redaksjoner. Det er for oss ubegripelig at avtroppende kunnskapsminister Kristin Halvorsen, påtroppende statsminister Erna Solberg og kongehuset låner sine stemmer til dette prosjektet. Ja, for de har vel sjekket hva det er de er med på?

Vi tviler ikke et sekund på at initiativtakerne har de beste hensikter. Men god vilje er ikke nok. Det har bistandsbransjen erfart igjen og igjen. I dette tilfellet er det nok flere som med fordel kunne beholdt sine kjoler på.