NORGE DELTAR: Men mediene svikter i å opplyse oss om det større bildet rundt vårt engasjement, mener Rune Ottosen og Stig Arne Nohrstedt. Foto: PRT Meymaneh / NTB Scanpix
NORGE DELTAR: Men mediene svikter i å opplyse oss om det større bildet rundt vårt engasjement, mener Rune Ottosen og Stig Arne Nohrstedt. Foto: PRT Meymaneh / NTB ScanpixVis mer

Ukritisk krigsjournalistikk

Er medias manglende dekning av sentrale aspekter ved krig en fare for befolkningen?

Meninger

Uten en åpen debatt har det norske Stortinget nok en gang i et lukket møte i avsondret ro fra mediene og befolkningens innsyn sluttet oss til et nytt militært eventyr; kampen mot IS.

Som da vi bestemte oss for å bombe Libya var prosedyren så overflatisk at jurister med greie på sånt sier det er grunnlovsstridig.

Medienes manglende vilje til å løfte fram de prinsipielle og folkerettslige spørsmålene da USA bombet mål i Syria uten FN-mandat var påfallende.

Dagens propaganda-videoer fra Pentagon likner til forveksling dem vi så under den første direktesendte TV-krigen mot Irak i 1991: Presisisjonsvåpen treffer bygninger uten at en bloddråpe eller menneskelige lidelser å se.

IS-krigerne gjør det de kan for å leve opp til bildet av de nye yppersteprestene i «ondskapens akse».

Jo, det er lett å rope krav om handlekraft og militære midler når vi blir konfrontert med grusomheter fra IS mot sivile, men hvor godt planlagt er egentlig dette?

Kontrasten til Golfkrigen i 1991 er slående på et punkt. Den gang ledet USA en internasjonal koalisjon med mandat fra FNs sikkerhetsråd.

Denne kontrasten burde vel være et godt journalistisk poeng å løfte fram i mediedekningen.

Er det ikke snart på tide at mediene i stedet for å referere det norske politikere sier foretar en selvstendig analyse og stiller det store spørsmålet: Har NATOs rådende militære doktrine vært en effektiv medisin mot overgrep i den såkalte krigen mot terror, eller har den blitt en del av problemet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter Russlands annektering av Krim og støtten til separatistene i øst-Ukraina virker mediene og politikerne overrasket over Putins aggressivitet.

Den manglende viljen til å se dette i sammenheng med NATOs geopolitiske offensive linje siden bombingen av tidligere Jugoslavia i 1999 er påfallende. Også NATO har flyttet fra sine posisjoner. Etter Kosovo- krigen etablerte USA militærbasen Camp Bondsteel inne på det som fortsatt var serbisk territorium.

Dette har norske og svenske medier nesten ikke omtalt enda det da var den største amerikanske basen på utenlandsk territorium med over 7000 amerikanske soldater.

Allmennhetens mulighet til å få innsyn i utenriks- og sikkerhetspolitikk er begrenset når mediene ikke setter det tydeligere på dagsorden. Vi har nettopp en valgkamp i Sverige bak oss der svensk deltakelse i Afghanistan og Libya nesten ikke ble diskutert.

Kan medienes manglende offensive holdning til å sette slike spørsmål på dagsorden rett og slett kan være en sikkerhetsrisiko for egen befolkning?

Dette er spørsmål vi reiser i vår nye bok New Wars, New Media and New War Journalism der vi går gjennom erfaringene med medierapporteringen fra omfattende konflikter de siste 20 åra. dvs. Kuwait 1990, Kosovo 1999, terrorangrepet i USA 11/ 9 2001, Afghanistan 2001-14, Irak 2003 og Libya 2011.

Bokas sentrale tese er at de dominerende mediene mislykkes når det gjelder å rapportere og analysere de folkerettslige og juridiske problemstillingene knyttet til disse krigene.

Ta Libya i 2011 som eksempel, der Norge bombet og Sverige deltok med støttefunksjoner og var medansvarlig for den omfattende bombingen av landet.

Dette skjedde med basis i en svært tvilsom tolkning av mandatet fra FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973. Denne resolusjonen ble vedtatt for å beskytte sivilbefolkningen i Benghazi mot et fryktet angrep fra Khadhafi-regime mot egen befolkning. I praksis utviklet dette seg til en krig for regimeskifte.

Ingen beklager at Libyas befolkning slapp Khadhafis regime, men er det greit for NATO å utvide et FN-mandat etter eget skjønn? NATOs krigføring hindret fredsinitiativ fra Den afrikanske unionen, vi så få tegn til at norske og svenske medier satte fokus på dette eller andre negative bieffekter av bombingen. Valgene av bombemål ble heller ikke dekket på en kritisk måte.

I ettertid må vi spørre om Libyas befolkning fikk den beskyttelsen de hadde krav på. Bidro Sverige og Norge til mer sikkerhet eller mer kaos med ringvirkninger for regionen? Radikale islamister tok med seg våpnene de hadde fått fra arabiske og vestlige land og forflyttet seg til Syria. Er NATO som beskyttet disse i sluttkampen mot Khadhafi medansvarlig for kaoset som har oppstått i Syria?

Dette var langt fra det formålet som var definert i FN-resolusjon 1973. Mønsteret er kjent slik vi så det i Kosovo 1999, Afghanistan 2001 og Irak i 2003. Den humanitære retorikken som lå til grunn for angrepet ble i praksis et røykteppe over et geopolitisk maktspill der USA med NATOs hjelp flyttet fram sine posisjoner. Verden er blitt et farligere sted.

En annen av hovedtesene i vår bok er at journalister på jobb er mer utsatt enn noensinne. Kan journalistenes egen sikkerhet bli undergravet av medienes manglende kritiske perspektiver på eget lands atferd i det geopolitiske maktspillet?

Paradoksalt nok er det fagmilitære og ikke mediene som har stilt de mest kritiske spørsmål om mål og middel i denne krigføringen. I forskningsmiljøet rundt Luftkrigsskolen i Trondheim er det laget flere kritiske analyser som har undersøkt de norske bombemålene i Libya og sett i hvilken grad de har vært i samsvar med FN-mandatet.

Det kan diskuteres om NATO-bombingen som involverer både Norge og Sverige representerer krigsforbrytelser og om misbruk av FN-mandatet kan ha undergravd FNs stilling.

Det kan også stilles spørsmålstegn ved om det er i norsk sikkerhetspolitisk interesse å utfordre Russland gjennom misbruk av FN-resolusjon 1973. Russiske leder har sagt at de aldri ville ha stemt avholdende i avstemningen om resolusjonen hvis de hadde skjønt at NATO omdefinerte mandatet til regimeskifte.

Vår konklusjon er derfor at den folkerettslige kompetansen innen journalistikken bør styrkes. Her må journalistutdanningene ta sin del av ansvaret.

Vi foreslår at kurs i internasjonal rapportering bør styrkes ved å legge mer vekt på folkerettslige problemstillinger.