Ukultur

Under åpningen av Paris-biennalen i 1985, samtalte den norske skulptøren Ola Enstad med Frankrikes tidligere kulturminister Jack Lang.

De snakket engasjert om Enstads froskemannsinstallasjon på franskmannens språk. Dette var før kunstneren fikk garantert minsteinntekt.

  • Da Enstad (f. 1943) sju år seinere presenterte «Den endelige løsningen på skulpturproblemet» i Museo Arte Moderna (MAM) i Sco Paulo, hadde han garantiinntekt som basis for å arbeide med den konseptuelle installasjonen i isopor.
Det gis ikke mye offentlig støtte til museene i Brasil, men kollegene i millionbyen satte pris på kunsten og Enstad som fortalte om ideene sine på portugisisk.

  • Ni år tidligere representerte Per Kleiva (f. 1933) Norge i nabolokalene til MAM, Pavilhao da Bienal, den enorme paviljongen som huser Sco Paulo-biennalen. Kleiva hadde også GMI som finansiell ryggrad under arbeidet med sitt bidrag, som blant annet rommet en opphengt, indiansk kano med piggtråd surret rundt smekre spanter i lyst bjørketre.
Kleiva snakket ikke språket, men fikk en bra omtale og fikk gjengitt sitt Vesaas-inspirerte «Hiroshima»-maleri i antologien «As Bienais» («Biennalene»), som Leonor Amarante forfattet og publiserte i 1989.

  • Søndag 18. august skrev statssekretær i Kultur- og kirkedepartementet, Yngve Slettholm, et innlegg i Dagbladet («Storm i agurktida»), hvor han forsvarer statsråd Valgerd Svarstad Haugland mot de sterke reaksjonene på hennes kronikk i avisa (24. juli).
Kulturministeren gikk der inn for å redusere garantiinntekter til fordel for arbeidsstipender. Kronikken var ullent formulert, men mange fattet likevel budskapet om at middelaldrende kunstnere ofte bruker GMI som sovepute.

  • Slettholms innlegg er belærende overfor billedkunstnere, forfattere og deres tillitsmenn, og det skyldes vel også at han som komponist står for et sekterisk syn på GMI.
Statssekretæren bruker også Jagland-regjeringen som argument, som om dens kulturpolitikk var mer spiselig enn det Bondevik II står for. Jfr. DNAs holdninger til kunstfagstipend og Hamsunsenteret.

  • En DNA-statsråd hadde nok også neglisjert et åpent brev fra landets fremste kulturpersonligheter, når det gjelder Steven Holls Hamsunsenter. Det var slike holdninger som fikk avdøde Jakob Weidemann til å si sitt sosialdemokratiske parti farvel.
Og like selvsagt sikret maleren seg mot å bli begravd på den kulturløse norske statens regning under Bondevik-regjeringen.