Ulidelig om lidelse

Unyansert og nesten spekulativt om de fattigste blant oss.

BOK: Som tolvåring ble Vibeke Løkkeberg slått ned i en kinokø uten at noen hjalp henne. Denne opplevelsen skal ifølge intervjuer i pressen blant annet ligge til grunn for hennes sterke engasjement for de svakeste blant oss.

Indirekte derfor også for boka hun nå utgir. Den handler om indianerjenta Pajara som blir plassert i en misjonærleir og voldtatt, slått og utnyttet.

Ei bok skal selvsagt ikke dømmes på uttalelser i et lanseringsintervju. Men denne tendensiøse koplingen mellom egen «lidelse» og overgrepene mot den tredje verden, oppleves som så ureflektert at jeg ikke kan dy meg. Det er også slik at dette naivt plumpe synet på verdens ondskap gjennomsyrer Løkkebergs «nådeløst realistiske bok om de fattigste i verden» (coveret). Ei bok som har fått den melodramatiske tittelen «Brev til himmelen». Det er en grusom historie som fortelles. Pajara mishandles og voldtas i misjonærleiren - og må forlate sitt nyfødte barn i skogen. Litt mer nyansert skildret er kaffebaronen som også voldtar alle. Men han er poet og Løkkeberg formulerer en motvillig offer- og bøddelaktig tenning mellom Pajara og ham. Grusom er også reisen til byen for å finne høvdingfaren som er blitt en alkoholisert bajas for turistene. I slummen fins prostitusjon, sykdom, stoff, overgrep.

Likevel finnes lyspunkt. Pajara tror på kjærligheten og har et håp om å komme tilbake til jungelen ved hjelp av en diamant hun har funnet. Fortellerperspektivet er Pajaras uskyldsrent barnlige. Det fungerer til en viss grad, selv om naiviteten, som det meste hos Løkkeberg, har en tendens til å bli påtrengende overtydelig.

Det mest problematiske er likevel at boka er så unyansert at den nærmest virker mot sin hensikt.

At den utskjelte og snart utryddede misjonærrasen har mye på samvittigheten, vet vi jo. Men alle var vel ikke hyklerske pedofile som drepte ungjentene når de ble gravide. Samtidig framstår stilen så propagandistisk at det virker som om kolonialiseringen skjedde i går (og overgrepene ble oppdaget av Løkkeberg). Sånn sett bikker det over i det nesten spekulative. Selv om det selvsagt går an å innvende at ondskapen ikke kan formuleres ofte nok.