Ulike orkesterkulturer

Orkestret glimter til Pappano.

CD: Covent Gardens musikksjef, Antonio Pappano , har endelig også fått seg sitt symfoniorkester, Romas viktigste, Orchestra dell\'Accademia Nazionale di Santa Cecilia , Accademia di Santa Cecilia blant venner. Slik kan han gå løs på utfordringen om å bli dirigent av symfonisk musikk, også. Det skal ikke minst orkestret være glade for. Accademia di Santa Cecilias karriere har vært som en berg-og-dal-bane opp gjennom åra, men med mange nok gode produksjoner til at vi har fornemmet potensialet.

Nå har Pappano og EMI satt dem på Tsjajkovskij, samme kuren som Mariss Jansons foreskrev for Oslo-Filharmonien for mange, mange år siden. Og på dobbelt-CD-en, med Tsjajkovskijs mest berømte symfonier, nr. 4, 5 & 6 («Pathétique») kan vi allerede høre hvordan det har gjort dem godt.Hva er det så Pappano bringer med seg, ut over sikkerheten som orkesterleder? Sammenlikner vi med innspillingene som Mariss Jansons gjorde med Oslo-Filharmonien, og som brakte dem berømmelse med ett slag, så hører vi det først og fremst i hvor uforbeholdent Pappano gir seg hen til velklangen. Han dyrker fram og åpenbart nyter alle de vakre stedene, der Tsjaikoviskijs talent blomstrer, helt sikkert en arv fra Pappanos omfattende erfaringer fra operahusene og alle deres schöne Stellen . Mariss gir oss Tsjaikovksij med disiplin og med hver minste figur akkurat på rett plass, Pappano serverer ham mer som en nytelse.

Simon Rattle er en annen av dirigentene i elitedivisjonen i EMIs katalog. Han har opplevd hvordan det blåser på toppene, og at det å innta en av verdens mest prestisjefylte sjefdirigentposisjoner, foran Bernfilharmonikerne, er noe helt annet enn å stige til verdensry med det lokale Birmingham-orkestret, der karrieren hans ble lagt. Kritikerkorpset i Berlin har gått løs på ham, og forsøkt å stemple ham som lettvekter. Mannen satser til og med på ungdomskonserter, tenke dét! Sikkert er det i hvert fall at Rattle selv aldri har stått fram med tung og selvhøytidelig patos. Det straffer seg åpenbart, i Berlin.Men ikke nødvendigvis for oss. Rattles evne til å lufte ut seiglivede oppfatninger i orkestertolkningene har vært befriende, og hans evne til å forløse ikke minst verkenes dramatiske potensial imponerende.

I Brahms storverk «Ein deutsches Requiem», Rattles nyest utgivelse, savner jeg i hvert fall ingenting. Med Berlins radiokor i tilgift og solister som Dorothea Röschmann og Thomas Quasthof , får han fram verkets tyngde, uten at tolkningen knuges av det. Orkesterklangens vekt slår inn og preger verket, samtidig som det melodiøse i det svinger seg uanstrengt og lysende over helheten. Slik forløser han den tilbakeholdte intensiteten, som definerer verket.Også Bergensfilharmonien under Andre Litton er ute med ny CD, Porkofievs «Romeo og Julie»-suite, på BIS.Det er ikke helt vellykket. Klangen er til tider matt. Prokofjevs briljans og virtuositet kommer ikke til sin rett, og dermed heller ikke det som kan gjøre verket til en fest. Her blir det mest pliktskyldig fotarbeid, kompetent nok, men heller ikke så mye mer.