Ullevaal Stadion bygges i stykker

Debatten om Nasjonalgalleriets utbygging på Tullinløkka har fylt adskillige spaltemetre, og avspeiler et stort engasjement fra både leg og lærd.

Jeg vil benytte anledningen til å rette oppmerksomheten mot en minst like viktig institusjon, hvis arkitektoniske skjebne i disse dager synes å bli avgjort helt i det stille.

Norges Fotballforbund (NFF) forsøker i disse dager å presse gjennom et utbyggingsforslag for Ullevaal Stadion som ikke holder mål. Denne byggesaken handler ikke bare om fotball, kapasitet og økonomi. Det dreier seg om byplanlegging og arkitektur. Ullevaal Stadion er for fotballen hva Nasjonalgalleriet er for kunsten.

Publikum har krav på en utbygning som sikrer at Ullevaal Stadion framtrer som nasjonal hovedarena for landets største idrett, og ikke som et hvilket som helst kjøpesenter.

Saken er av rikspolitisk betydning, men ansvaret og utfordringen ligger nå i Oslo bystyre.

Med den eventyrlige utvikling elitefotballen og landslagene er inne i, er det forståelig at NFF ønsker å utvikle Ullevaal Stadion for å tilfredsstille internasjonale krav, slik at det også i framtiden kan arrangeres viktige internasjonale kamper. Problemet er at utbyggingsforslaget lider av en altfor ensidig fokusering på antall sitteplasser og finansieringen av disse. Konsekvensene for den utvendige arkitektur og byrommet er ikke tilfredsstillende. Årsaken er at de to utbyggerne, Arena AS og NFF ved Ullevaal Stadion AS, som eier hver sin halvdel av anlegget, ikke har klart å nedsette en felles prosjektgruppe. I stedet har de valgt å legge fram hvert sitt forslag, stikk i strid med gjentatte oppfordringer fra Plan- og bygningsetaten i Oslo om å samles om et felles arkitektonisk grep.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utbyggerne har nå bygget opp et politisk press ved å utvikle sine prosjekter så langt at det kan synes urimelig å stanse dem. Dette er imidlertid en kalkulert risiko som ikke kan telle som argument under behandlingen av saken. Hyppige presseutspill understreker det politiske presset. Godt hjulpet av ukritiske pressefolk, omtales forslagene som om de allerede var vedtatt, og som om den politiske behandlingen kun gjenstår som en formalitet.

Det bør fremdeles ikke være slik at man skal kunne kjøpe seg til en politisk beslutning her i landet.

De nye bystrukturene utenfor den tradisjonelle bykjernen blir stadig viktigere, og fyller stadig flere roller i byens liv. Det er her byveksten skjer i dag, og særlig langs hovedtransportårene, der veksten kan spores helt fra Ring 1 og ut til Oslos nabobyer. Dette er en utvikling vi må forholde oss til, enten vi liker det eller ikke. Etter vår oppfatning er det få som har tatt inn over seg hvilke utfordringer som ligger her.

Et stadig tilbakevendene problem med disse områdene er at de savner den visuelle og funksjonelle rikdom man forbinder med den tradisjonelle byen. Derfor er en av de viktigste utfordringene i dagens byplanlegging å gi disse «vår tids omgivelser» et bymessig mangfold slik at de kan bli attraktive steder i seg selv. Områdene må kunne by på urbane kvaliteter ut over de dagligdagse nyttefunksjonene som shoppingsentra, kontorer, parkering osv.

Oppgaven må samtidig sees i et stadig viktigere miljøpolitisk perspektiv. En samordnet transport- og arealplanlegging er et aktuelt virkemiddel for å redusere ressursbruk for transport. Det gjelder å utvikle byen der det er god tilgjengelighet, der et effektivt kollektivsystem vil spille en stadig viktigere rolle. Det er mange gode grunner til å bygge ut i slike områder som Ullevaal Stadion er en del av, fordi det ligger til Ringveien og er tilknyttet T-bane.

Det er ingen sak å forstå det næringsmessige potensialet som ligger i en slik beliggenhet. Men dette kan ikke få overskygge den funksjon Ullevaal Stadion har som nasjonal institusjon. Som offentlig bygg og offentlig rom er Ullevaal Stadion klart innen den kategori byggeoppgaver som bør gis et visst monumentalt preg. En god begynnelse vil være å tilstrebe klarhet og generøsitet både når det gjelder volumer og byrom. Det bør bli attraktivt å komme til Ullevaal Stadion som byrom, og det skal være god plass på utearealene til det store antall gående som skal inn og ut av stadion ved kamp. Slik er ikke Ullevaal Stadion i dag, og slik vil det heller ikke bli med de framlagte forslag.

Ullevaal Stadion ble bygget i 1926 etter en klar og enkel konstruksjon levert av ingeniørene Orvin og Wibe. Det kunne ikke herske tvil om byggets rolle. På tross av enkelte ombygginger, var Ullevaals stadionkarakter tydelig helt fram til 80-tallet. Fra da av skulle etablering av næringsarealer under tribunene bli den dominerende premiss for anleggets videre skjebne. En ting er at den såkalte «Coca-Cola-svingen», som er arenaens viktigste fasade, gir lite annen signalvirkning enn nettopp å være et gigantisk reklameskilt for sponsoren. Verre er imidlertid det som har skjedd med selve volumet som helhet. Cola-bygget skulle nemlig utgjøre første trinn i et nytt helhetlig grep, men da man var kommet til langsiden mot Ringveien noen år etter, var det plutselig et helt nytt konsept som lå til grunn. Med de framlagte forslag fortsetter denne uheldige lappverksutbyggingen.

Ullevaal Stadion, med tilstøtende områder, befinner seg i dag ved en korsvei. Området er gjennom de siste 10- 15 årene blitt banalisert med en lettvint kommersialistisk arkitektur. Samtidig har trafikkveksten vært formidabel. Nå prøver utbyggerne, godt hjulpet av en intens lobbyvirksomhet i det skjulte, å føre denne feilslåtte politikken enda lenger, med et ustrukturert fellesrom i byen som varig resultat. Vil vi virkelig ha dette?

Transformator-gruppen mener at bystyret må sette foten ned. Det er fremdeles mulig å snu utviklingen. Endelig vedtak er i skrivende stund ikke fattet. Vi mener at bystyret har en moralsk plikt til å gå inn og overstyre utbyggernes planer når de særinteresser utbyggerne representerer ikke makter oppgaven. Byens befolkning, og ikke minst tilreisende fotballentusiaster, bør stille krav om en bedre løsning.

Det kan godt være at NFF for å få nok publikumskapasitet har følt seg tvunget til å gi avkall på hensynet til arkitektonisk helhet gjennom å selge ut til de kommersielle interessene. Men det kan da ikke være i NFFs interesse å framskynde denne prosessen mer enn nødvendig. Snarere skulle man forvente at man forsøkte å holde igjen, og heller søkte å påpeke at arkitekturen i denne bygningen er et viktig offentlig anliggende. Hvis det er slik at et mer gjennomtenkt grep ikke er mulig uten at finansieringen kommer i fare, er det nødvendig å skaffe midler utenfra, enten offentlige eller private. Her burde det ligge en utfordring også til vår nyutnevnte og fotballinteresserte statsminister. Er det mulig for Røkke å gi Molde ny stadion, må det være mulig for staten å sørge for en verdig avslutning av utbyggingene på Ullevaal.

På bakgrunn av alt snakket om å satse på arkitektur og omgivelser, er det nå viktig å omsette ord i handling. Dette er en utfordring vi først og fremst må rette til den lokalpolitiske ledelse rundt om i landet, siden det er her de fleste byggesaker avgjøres. Arkitektenes oppgave er å gi form til de rom samfunnet har behov for, å organisere funksjoner og bevegelser på en best mulig måte for alle parter, så langt det lar seg gjøre innenfor de økonomiske og juridiske rammebetingelser som gjelder. Problemet på Ullevaal, som i veldig mange andre tilfeller i dag, er at rammebetingelsene har vært for dårlig gjennomtenkt.

Et mindretall av SV og Frp har i byutviklingskomiteen onsdag gått inn for å kreve et helhetlig konsept, mens Høyre og Ap foreløpig aksepterer at økonomiske hensyn alene skal avgjøre og vil godkjenne én bit av gangen.

En helhetlig utforming av Ullevaal Stadion er fremdeles både arkitektonisk, teknisk og økonomisk mulig. Ved å framlegge sakene samtidig, har byplanmyndighetene i Oslo gjort det også politisk mulig. Det er bystyret i Oslo som nå sitter med ballen i kampen om Ullevaal Stadion og som kan og bør gi denne muligheten en sjanse.

vigUllevaal

Norges største og viktigste fotballarena står foran en viktig utbygging, og så seint som onsdag ble saken behandlet i byutviklingskomiteen i Oslo. Karl Ansgar Andersen er ikke fornøyd med planene, de mangler en helhetlig tenkning, mener han. Andersen tilhører en gruppe arkitekter som kaller seg for Transformator. Målsettingen er blant annet å få fram nye innfallsvinkler til byplanfaget.