Ulmer under overflaten

Enkel. Finstemt. God.

BOK: Inntrykket fra baksideteksten lover ikke godt: Nok en roman om en frossen sjel som søker tilflukt på et fremmed sted, i en by eller, som her, i et kaldt hus ute i havgapet. Situasjonen er velkjent i norsk litteratur.

Men så er det jo slik, at er forfatteren god nok, så er en lett forslitt ramme ikke noe problem. Og Aanestad er god nok. Det viste hun i debuten «I dag er ein fin dag» fra 2006, og i årets fortelling om en ung kvinnes sviende kjærlighetslengsel.

Stille før stormen

Hovedpersonen ankommer en liten kystby. Hun stasjonerer seg hos Eli, en venninne hun ikke har sett på årevis. Hvorfor hun har kommet er uklart, men hun har det ikke godt. I det lille huset med ulende vind, sanddyner og maremalm rett utenfor, lever de to parallelle tilværelser. Eli drar på jobb som lærer, mens fortelleren tusler rundt med uro i kroppen. Venninnene prater litt, spiser litt sammen, med berører ingen betente temaer.

Først etter at en elev har kastet kokende kaffe i ansiktet på Eli, blir dynamikken mellom jentene annerledes. Veldig forsiktig nærmer de seg noe, mens det utenfor husets vegger brygger opp til storm.

Alt kan repeteres

I stemning, tematikk og tone står «Eg kjem med toget» nær debutboka. Hovedpersonen i årets bok kunne ha vært Maria fra debuten – etter at hun har forlatt et mistrøstig byliv, og reist hjemover, mot havet. Aanestad bruker fremdeles litt opplagte, eller i alle fall kjente metaforer – havet, huset, stormen – for å fortelle. Tradisjonelt har disse vært knyttet opp mot det kvinnelige, ikke minst av Freud. Det uavklarte og ambivalente i følelsesspennet mellom de to kvinnene er da også saken i romanen.

Boka er enkel i stil, stille i uttrykk. Fortellerstemmen gjør romanen behagelig å være i; den er poetisk, morsom og ulykkelig på samme tid. Det uuttalte ulmer under overflaten og gir intensitet til fortellingen.

Antydninger

Aanestad behersker antydningens kunst, og lar scener og samtaler bli stående dirre – ofte på litt dramatisk vis. Som når fortelleren samtaler med Elis kollega om eleven som vannsiret venninnen:

«Korleis ute av kontroll? seier eg. Kvinna ristar på hovudet. Det er fleire av oss blant lærarane som har mistenkt at han har utvikla eit usunt forhold til Eli. Eg ser på henne. Ho ser bort mot skulen, rynkar augebryna. Ei slags forelsking, besett forelsking, seier ho.»

Fordi så lite sies i klartekst, leter leseren etter betydning i det som er tilgjengelig. I dette romanuniverset synes hver bit, hver setning å romme hemmelige spor og avgjørende betydning. Det gjør den god å lese.