Uløste gåter i fleng

Maniert og mystifiserende debutroman - et typisk skriveakademiprodukt

BOK: Å løse litterære gåter kan være både fornøyelig og intellektuelt stimulerende. Får man en fornemmelse av at gåtene mest er til for sin egen del, får man imidlertid hurtig nok.

Hvis gåtenes løsning ikke bringer en noe særlig videre, står man for alvor av. Det skjedde for meg da jeg leste «Vi lukter jord».

Drømmeaktig

Rett skal være rett: Rogndokken er et åpenbart skrivetalent. Problemet er at hun er så opptatt av å vise det fram og ikke av å bruke det til å skape en tekst som er bærekraftig i seg selv. Ja, om det så er historien i «Vi lukter jord», med alle dens dunkle punkter, så er den ikke helt ueffen. Det samme gjelder personene. De vekker vår nysgjerrighet, men den fortaper seg etter hvert. Det skyldes at Rogndokken plasserer dem inn i situasjoner, drømmeaktige og lastet til randen med tung symbolikk, som ikke bidrar til å utdype vår forståelse av dem, men isteden sprer forvirring.

Brevet fra mor

To søstre står i sentrum. Deres forhold er tett og anspent på samme tid. Det samme gjelder forholdet til moren, som har vært alene om å oppdra dem. På handlingens nåtidsplan deler de to søstrene en leilighet. En dag får de et kjempelangt «brev» fra moren. Det er formet som en plan over morens kropp, og de sprer dette «brevet» utover hele kjøkkengolvet (!).

Neste trinn i «handlingen» utløses i det den ene søsteren forlater leiligheten. I hovedtyngden av det som kommer, følger vi i fotsporene til den etterblevne søsteren. Hennes gjøren og laden, så vel som hennes tanker og følelser, utgjør en besynderlig blanding av hverdagsaktige og drømmeaktige scenarier. Til det siste bidrar en lampehandler (og hans far) i stueetasjen og en mystisk kvinne, kalt Hammerkvinnen, fordi hun til alle døgnets tider slår løs på veggene med en hammer hun har lånt av søsteren (samt denne kvinnens mor).

Psykose?

Fins de siste fantasifigurer bare i søsterens drømmeverden? Og hva er hennes problem? Noe kan tyde på at hun lider av en psykose, knyttet til graviditet eller et tapt barn. Ett er sikkert: teksten reiser mange spørsmål, til gjengjeld gir den få svar. Dette er det ingenting i veien med. Men når den ene gåten stiller seg i veien for den andre, melder i alle fall denne anmelder pass.

Med fare for å få lærere og studenter på halsen drister jeg meg til å mene at «Vi lukter jord» likner et typisk skriveakademiprodukt -  teknisk bra, men maniert og anstrengt mystifiserende. Debutanten er svært ung (født i 1980). At hun kan skrive, etterlater teksten ingen tvil om. Så snart hun har kvittet seg med sine litterære ungdomsnykker, håper vi derfor å høre mer fra henne.