UTDATERTE FORESTILLINGER:  Artikkelforfatterne mener det er på høy tid at norske myndigheter endrer kravene sine til kjønnsendring. Her demonstrerer en person i Mexico for homofile, lesbiske og transseksuelles rettigheter. Foto: NTB/Scanpix
UTDATERTE FORESTILLINGER: Artikkelforfatterne mener det er på høy tid at norske myndigheter endrer kravene sine til kjønnsendring. Her demonstrerer en person i Mexico for homofile, lesbiske og transseksuelles rettigheter. Foto: NTB/ScanpixVis mer

Ulovlige krav til kjønnsendring

Likestilling: Myndighetenes krav til kjønnsendring baserer seg på utdaterte forestillinger om kjønn og bryter med norsk diskrimineringslovgivning.

Meninger

Forskjellige kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk er en del av et mangfoldig samfunn. Diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk innebærer at alle skal ha samme anerkjennelse av sin kjønnsidentitet og like muligheter til å leve ut sitt kjønnsuttrykk.

Likestillings- og diskrimineringsombudet slo i september 2014 fast at Folkeregisterets vilkår for endring av juridisk kjønn er i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering. Dette er av særlig betydning for transpersoner hvor selvopplevd kjønnsidentitet ikke korresponderer med biologisk eller juridisk tilskrevet kjønn.

Juridisk kjønn er i Norge ensbetydende med fødselsnummeret vi er registrert med i Folkeregisteret. Det siste individsifferet er ulikt for menn og kvinner - partall for juridiske kvinner og oddetall for juridiske menn. Gjennom fødselsnummeret framkommer vårt juridiske kjønn på førerkort, pass, bankkort og studentkort - identitetsdokumenter vi anvender i hverdagen. Uoverensstemmelser mellom en persons juridiske kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk fører ofte til ubehagelige og nedverdigende situasjoner.

Transpersoner blir på grunn av stereotypiske kjønnsoppfatninger ofte avkrevet informasjon om private forhold fordi det stilles spørsmålstegn ved riktigheten av deres legitimasjon.

Folkeregisterets regler om konstituering og endring av kjønn opererer med to kjønnskategorier - kvinne og mann. For endring kreves diagnosen transseksualisme, hormonbehandling og fullstendig kjønnsbekreftende operasjon med sterilisering i form av fjerning av testikler eller eggstokker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Disse vilkårene baserer seg på over 40 år gamle medisinske oppfatninger av kjønn. De har blitt stående til tross for at land som Argentina, Tyskland, Sverige, Danmark og Storbritannia, i tråd med den menneskerettslige anerkjennelsen av retten til kjønnsidentitet, har gått bort fra slike krav.

I mars i fjor anmodet en person med kvinnelig kjønnsidentitet norske myndigheter om å endre hennes juridiske kjønn fra mann til kvinne.

Søkeren har hele livet følt seg som en kvinne og ønsket samsvar mellom juridisk kjønn og kjønnsidentitet uten operative inngrep. Helse- og omsorgsdepartementet svarte at de ikke kunne gripe inn i enkeltsaker og at en endring av dagens kriterier for medisinsk og juridisk kjønnsendring fordrer en bred og grundig prosess, både faglig og politisk.

Saken ble tatt opp av Likestillings- og diskrimineringsombudet. Ombudet vurderte om departementet handlet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering i § 5 i diskrimineringsloven om seksuell orientering når det krever diagnosen transseksualisme, hormonbehandling og kirurgisk fjerning av reproduktive organer for endring av en transpersons juridiske kjønn.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse eller praksis som fører til at personer stilles dårligere enn andre. Praksisen med å ta utgangspunkt i det biologiske kjønnet ved registrering i Folkeregisteret er likt for hele befolkningen. Mens flertallet av befolkningen registreres i samsvar med både sitt biologiske kjønn og sin kjønnsidentitet, er det for transpersoner ikke samsvar mellom disse dimensjonene.

Ombudet fant at kravet om kjønnsbekreftende behandling utgjør indirekte diskriminering av transpersoner fordi de i mindre grad har mulighet til å opptre i samsvar med, og å utøve egen kjønnsidentitet, enn personer som opplever samsvar mellom biologisk og selvopplevd kjønn. Myndighetenes behandlingskrav ble således ansett for å stille transpersoner dårligere enn andre, fordi de har en annen kjønnsidentitet enn det biologiske kjønnet.

Helse- og omsorgsdepartementet har, som eneste begrunnelse for det inngripende medisinske behandlingskravet, vist til at det på 50-, 60- og 70-tallet ble ansett som en selvfølge at transpersoner ikke skulle reprodusere seg.

Ombudet kom til at en så svak begrunnelse for et så inngripende og ikke lovfestet vilkår, ikke tilfredsstiller diskrimineringslovens saklighetskrav. Mange land har i senere år skilt reguleringen av juridisk kjønnsstatus fra den diagnostiske og behandlingsmessige siden. I lys av dette fant ombudet at det ikke er et rimelig forhold mellom det som ønskes oppnådd gjennom forskjellsbehandlingen av transpersoner og de inngripende og nedverdigende konsekvenser for dem det gjelder.

Etter en grundig avveining av nasjonale og internasjonale rettskilder konkluderte ombudet med at vilkåret om operativt kjønnsskifte og sterilisering, fordi det er rettet mot transpersoner som gruppe, utgjør indirekte diskriminering. Denne prinsipielle uttalelsen utfyller lovens forarbeider som i liten grad konkretiserer diskrimineringsvernets innhold. Den bidrar til å klargjøre rettsbeskyttelsen til en gruppe som inntil nylig, verken har blitt sett eller hørt i politisk og rettslig sammenheng.

Ekspertgruppen nedsatt av Helsedirektoratet og den interdepartementale arbeidsgruppen utnevnt av regjeringen for å gjennomgå kriteriene for kjønnsendring i Norge skal avgi sine rapporter 20. mars i år. Mens vi venter på anbefalingene får myndighetenes praksis daglig konsekvenser for de som berøres.

Vi forventer at ekspertgruppen, den interdepartementale arbeidsgruppen og politikerne vil sørge for utformingen av et regelverk som er i tråd med norsk diskrimineringslovgivning og internasjonale menneskerettigheter. Vi understreker i denne sammenheng at norske myndigheter både etter norsk og internasjonal rett er forpliktet til umiddelbart å gjennomføre ulike persongruppers rett til likestilling og ikke-diskriminering.