MÅ STÅ FRITT: På sikt må norske skoler uansett forholde seg til en stadig mer avansert digital virkelighet. Foto: Thomas Brun / NTB Scanpix
 MÅ STÅ FRITT: På sikt må norske skoler uansett forholde seg til en stadig mer avansert digital virkelighet. Foto: Thomas Brun / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Den digitale virkeligheten

Ulovlige mobiltelefonforbud i norske skoler

 I fritida, i friminutter og fritimer, bør elevene stå svært fritt til å drive med de aktiviteter de ønsker, så lenge de ikke er til plage for andre.

Meninger
PROFESSOR: Hans Fredrik Marthinussen.      
PROFESSOR: Hans Fredrik Marthinussen.       Vis mer

I NRKs rektorundersøkelse framgår det at av de 1000 rektorene som svarte, har 43 prosent forbudt mobiltelefoner på sine skoler. Allerede i 2014 skrev jeg at det ikke var anledning for norske grunnskoler til å innføre et slikt forbud, og Utdanningsdirektoratet har uttalt det samme: «Ordensreglementet kan ikkje regulere fritida til elevane. Derfor er det å gå for langt å nekte dei å ha med seg mobiltelefonen på skolen.»

Det må i det hele være klart at elevene i fritida, i friminutter og fritimer, bør stå svært fritt til å drive med de aktiviteter de ønsker, så lenge de ikke er til plage for andre. Elevene er nødt til å være på skolen, som følge av at det foreligger opplæringsplikt i Norge. Da bør elevene også møtes med grunnleggende respekt for sin integritet og sine rettigheter, slik Grunnloven § 104 krever.

Mobilforbud begrunnes i å unngå digital mobbing, snikfotografering, og dessuten sosialisere elevene. Det virker noe naivt å tro at fjerning av en digital plattform vil redusere mobbing vesentlig. Man forbyr ikke penn og papir eller elevene å snakke med hverandre. Det kan hevdes at det vil være lettere å oppdage og bekjempe digital mobbing om denne ikke bare foregår utenfor skoletid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er også vanskelig å se for seg at elever som er villige til å snikfotografere medelever i dusjer og garderober, skulle la seg hindre av et formelt forbud mot å ha mobil eller kamerautstyr på skolen, når det strafferettslige forbudet ikke hindrer dem i selve fotograferingsakten. Og på sikt må norske skoler uansett forholde seg til en stadig mer avansert digital virkelighet. Forbud mot mobiltelefoner er neppe en langsiktig holdbar løsning. Man kan også stille spørsmålet om slike forbud er en pedagogisk måte å angripe problemet på, og undre seg over om skolene har tenkt gjennom hvilket juridisk ansvar de tar på seg for telefonene når disse samles inn under tvang.

Min synsing om dette er imidlertid ikke bedre enn andres, og har ingen faglig forankring, med unntak for antydningen om et vidtgående ansvar for innsamlede telefoner. Jeg er jurist og forholder meg i utgangspunktet til rettsregler. Kravet til lovhjemmel for denne type inngrep overfor elevene, som framgår av Grunnloven § 113, er imidlertid viktig nettopp for å stille krav til et bedre beslutningsgrunnlag enn denne typen synsing.

Ved å kreve at inngrep overfor enkeltmennesker skal ha grunnlag i lov, sikrer vi at det foregår en skikkelig utredning før staten griper inn med ulike reguleringer. Ved en lovregulering vil selve prosessen i større grad sikre at beslutninger treffes på faglig grunnlag, etter at eksperter er blitt hørt, og håpløse motiver som «tvangssosialisering» av elever som kanskje tidvis ønsker å få være i fred i friminuttene, vil bli avfeid.

At Utdanningsdirektoratet og rektorene kan leve med en situasjon der mobilbruk forbys uten tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag og direkte i strid med direktoratets egne uttalelser, er vanskelig å forstå. Her kreves det en umiddelbar opprydning.