Ultima med åpne (d)ører

I kveld åpner Ultima-festivalen i Oslo med uroppførelsen av John Persens «Over Kors og Krone» i Konserthuset, dans på Black Box og samtidsmusikk i møte med jazz på klubben Blå. Slik slår årets samtidsmusikalske feiring fra første stund av fast at den ønsker åpne (d)ører mot uttrykksformer den føler slektskap til, en holdning som det kan komme mye fint ut av gjennom de ti dagene Ultima varer. Dessuten er det holdning i harmoni med den åpenheten og nysgjerrigheten mange musikere og lyttere gir uttrykk for i en tid der nær sagt all slags musikk bare er en CD unna.

  • En som skal i aksjon på Blå i kveld er pianisten Christian Wallumrød (28). Han har solid jazzbakgrunn fra Jazzlinja ved konservatoriet i Trondheim og flere kjente norske band (Airamero, Close Erase, Christian Wallumrød Trio), er internasjonal på plateselskapet ECM og er en av de mange unge musikerne som har funnet grenselandet mellom moderne jazzimprovisasjon og klassisk samtidsmusikk fruktbart. «Jeg er fortsatt glad i jazz, og mye annen musikk også. Men spør du meg i hvilken retning nysgjerrigheten min går, er det mot musikk som har noe samtidig over seg og ikke er reproduksjon,» besvarte han nylig et spørsmål om hvilken vei han søker videre.
  • Det svaret tør være representativt for den sjangerkryssende generasjonen unge musikere som er i ferd med å sette preg på norsk musikkliv fra klubbscener til konsertsaler, og som i likhet med Wallumrød føler at det er såpass mye musikalsk slektskap mellom eksempelvis samtidsmusikk og moderne jazz at samarbeid mellom de to miljøene er en naturlig konsekvens. Slik vi for eksempel så det på Kongsberg-festivalen med Oslo Sinfonietta og Jøkleba. Hvor, rent musikalsk, er det da at samtidsmusikken og den moderne jazzen møtes?
  • «Kanskje rett og slett i musikernes opplevelse av å ville noe av det samme. At musikere i begge leire jakter på noe som er beslektet,» foreslo Wallumrød, som ikke finner det problematisk å beholde sitt jazzutgangspunkt, improvisasjon, i orienteringen mot det store og mangslungne musikalske landskapet som grovt forenklet kalles samtidsmusikk. Konfrontert med fordommen «samtidsmusikk er jo gjennomarrangert ned til det matematiske», tar han mildt til motmæle ved å påpeke at han, uten å være ekspert, mener å ha møtt et stort samtidsmusikalsk spekter, fra komponister som nærmest dyrker matematikken i musikken til dem som jobber så blodet renner for å få til et umiddelbart, nesten tilfeldig uttrykk.
  • Sin egen fascinasjon av samtidsmusikken beskriver han slik: «Når man velger å nærme seg andre sjangere, tror jeg drivkraften er at man vil noe annet, at man plutselig oppdager noe nytt som treffer en klangbunn i en selv. Mye rører meg, noe av det finner jeg i samtidsmusikken. Mye skapende virksomhet handler om å lete, og plutselig kan jeg oppleve at noe jeg leter etter er uttrykt i klartekst hos andre, for eksempel i samtidsmusikken.»
  • Noe å legge seg på sinnet for dem som føler tida moden til å ta pulsen på samtidsmusikken? Det er ikke så farlig som mange tror, og Ultima gir mange muligheter.