Ultkuruke

Anne Grosvold, 90-tallets ukronede tv-dronning med suksess uansett hvilken mikrofon hun har grepet fra hun slo igjennom i «Dagsnytt 18» via «Lørdagsrevyen», et utall valgsendinger og «Redaksjon 21», som under hennes stødige ledelse kanskje var NRKs mest vellykkede nyhetsmagasin noensinne, skal berge kulturen.

Seerne elsker den oppriktig nysgjerrige dama som gjorde kompliserte samfunnsspørsmål tilgjengelige for Gud og Hvermannsen. Nå skal hun gjøre det samme med kulturen. Den viktige, men smale kulturen som aldri treffer bredt nok på ratingene.

Omlegging

Etter massiv kritikk, både internt og eksternt, har NRK omorganisert kulturavdelingen. Radio og tv er slått sammen, og våkne seere/lyttere vil se/høre resultatet i en rekke nye programmer framover. «Kulturuke», som hadde premiere på NRK1 i går kveld, er flaggskipet i NRKs nye kultursatsing. Anne Grosvold er gallionsfiguren. Rammene rundt programmet er en slags kulturell kafé, det hele foregår på jazzklubben Blå. Programmet skal være seriøst, men folkelig. Kulturelt, men framfor alt jovialt. For å balansere disse umulighetene går sendingen fra nøytral, urban grunn. Men det ble likevel noe Rorbu-aktig over det hele.

Og det er alltid noe uhyggelig stivt og tilgjort over en forsamling mennesker som sitter på kafé og holder pusten.

Uvesentlig prat

Sist runde på skjermen ble Anne Grosvold beskyldt for å drive uvesentlig prat. NRKs kulturprogrammer har bare vært uvesentlige. Kanskje var tanken at minus og minus blir pluss.

Men det er fortsatt mye som gjenstår. Ikke bare sliter redaksjonen med tekniske problemer under sendingen (verst gikk det ut over det virtuose fiolinspillet til 18-årige Ola Kvernberg, som druknet fullstendig i gitarene til Hot Club de Norvhge) - programmet faller mellom to stoler. Det er ikke hyggelig nok til å være underholdende, og det er ikke fokusert nok til å være interessant.

Et klart høydepunkt var Charlotte Thiis Evensens innslag med kunstneren og antirojalisten Elin Sørensen, som lever ut drømmen om å være prinsesse flere ganger i året. Del to, som i sin helhet var viet den nye medieyndlingen og vordende Høyre-leder (?) Per-Kristian Foss, endte opp som et slags portrett. Ikke noe galt med det, bortsett fra at det har fint lite med kultur å gjøre, selvsagt.