Ultralyddebattens argumenter

ER LOVREGULERINGEN

av tidlig ultralyd en skjult abortkamp? Handler det om sorteringssamfunnet? Om kvinnesortering? Eller om svangerskapsomsorg? Meningene har vært mange og sterke, ikke minst i Dagbladet, i kjølvannet av den nye Bioteknologiloven. Det er på tide å sortere påstander og argumenter.

«LOVEN UTTRYKKER

mistillit til norske kvinner.»

Jens Stoltenberg sa til Dagbladet 4. februar at «norske kvinner er etisk bevisste og ansvarlige. De som ønsker ultralyd må få det. Jeg er overhodet ikke redd for at tilbudet misbrukes.» Imidlertid tilhørte Arbeiderpartiet det flertall som både i bioteknologiloven av 1994 og av 2003 fikk vedtatt den eneste formelle begrensning på retten til selvbestemt abort av 1978: Forbudet mot å opplyse om barnets kjønn før utgangen av 12. uke. Redselen for at kjønnsbestemte aborter skulle kunne finne sted i Norge var tydeligvis så stor at det ikke holdt med tiltro til at norske kvinner var etisk bevisste og ansvarlige. Man kan mene, slik Frp gjorde i sosialkomiteen i fjor, at loven burde ha tillatt opplysninger om kjønn før 12. uke. Men like interessant er det å forsøke å gi mening til forbudet: Hva er det som er så ille med en kjønnsbestemt abort dersom vi allerede har bestemt oss for at abort er en legal handling som av flere og flere anses som en privatsak etisk sett?

«LOVEN ER EN OMKAMP

om abort.»

Svaret på det spørsmålet fra Arbeiderpartiets side, lå antakeligvis i at kjønnsbestemte aborter ikke har med kvinnefrigjøring å gjøre, men tvert i mot er å forstå som et angrep på kvinnen. Å velge bort eksempelvis jentefostre sier noe om stereotypiske rolleoppfatninger, og å tillate slik seleksjon sementerer uheldige kjønnsrollebilder. Mange vil kunne være enige i et slikt svar. Men aksepterer man dette svaret, aksepterer man også at noen aborter kan være etisk mer problematisk enn andre. Og det etisk problematiske her har lite å gjøre med aborten og fosterets moralske status, men mye å gjøre med meldingen ut i samfunnet hvordan man tror livet med en bestemt egenskap arter seg. Hvorvidt samfunnet bør unngå masseundersøkelser for bestemte tilstander (som Downs syndrom, cystisk fibrose, fragilt X) av hensyn til faren for «fornærmende» signaler og sementerte identitetskonstruksjoner, kan selvfølgelig diskuteres. Men en slik debatt er ikke primært en omkamp om selvbestemt abort.

«LOVEN SIER NEI

til valg av type barn.»

Noe slikt tenkte nok Dagfinn Høybråten da han 6. februar skrev i Dagbladet at bioteknologiloven var kjempet frem av et flertall som ikke ønsker at foreldre skal få bestemme hva slags barn de skal få. Høybråten er som kjent mot sorteringssamfunnet. Men i den grad vi vil kalle et samfunn som tillater abort ved uønskede egenskaper ved fosteret for et sorteringssamfunn, så har vi befunnet oss i et slikt samfunn i over 20 år. Tilbudet om fostervannsprøver til gravide over 38 år handler nemlig ikke om medisin, men om at alle gravide over 38 år får velge om de vil ha et barn med kromosomavvik. Siden de også får lov til å få dette valget i den nye loven, har flertallet laget en lov som tillater at foreldre får bestemme hva slags barn de skal få.

At loven forhindrer «children of choice» er utenkelig, også sett på bakgrunn av at rutineultralyd i 18. svangerskapsuke forblir uregulert. Som fostermedisineren Sturla Eik-Nes har påpekt, er rutineultralyd i dag en grundig undersøkelse av fosterets anatomi. Hensikten er å finne sykdom som kan behandles. Men veldig ofte vil man finne sykdom eller funksjonsnedsettelser som ikke kan behandles og hvor abort vil være en ønsket opsjon for noen. Skulle man forhindret et samfunn hvor foreldre kan velge hva slags barn de skal få, måtte det enten legges sterke restriksjoner på rutineultralyden eller på abortnemndpraksisen. Men intet av dette er aktuell politikk i dag. Å være «for» rutineultralyd i 18.uke, innebærer at man aksepterer at blivende foreldre får informasjon som gjør at de kan havne i en abortvalgsituasjon og dermed velge hva slags barn de skal få.

«LOVEN BRYTER MED

retten til å vite og er kvinnesorterende.»

Arrogant, har man på lederplass i Dagbladet 1. februar, kalt SV sitt forsøk på å begrense bruken av medisinsk teknologi i svangerskapet. Har SV sviktet de gravide ved å nekte dem informasjon og øke urettferdigheten i fordelingen av helsetilbud?

En innføring av en tidlig ultralydscreening ville løse rettferdighetsproblemet og gi lik informasjon til alle. Men screeningundersøkelser, uansett om de innbefatter kvinner eller menn, bør innføres i helsevesenet først når man har en sikker formening om at undersøkelsen totalt sett gir mer nytte enn skade. Dette må gjelde for fosteravvik like mye som når brystkreftscreening anbefales og screening for prostatakreft frarådes. En tidlig nakkefoldscanning av fosteret med ultralyd kan synes helt ukomplisert fordi undersøkelsen i seg selv ikke er farlig. Men undersøkelsen vil i svært mange tilfeller bare være første skritt på en lengre vei av undersøkelser som vil ende opp med en fostervannsprøve. Om 60.000 norske gravide ble screenet ville noen tusen av dem bli «alarmert» om forhøyet risiko, som senere vil vise seg å være falsk alarm. Det er vesentlig at helseundersøkelser ikke i seg selv produserer angst, men at de snarere reduserer angst. Et sted mellom 15 og 30 kvinner vil miste sitt ønskede barn (uten kromosomavvik) som følge av nålestikket under fostervannsprøven. Og noen vil komme til å føde et barn med kromosomavvik til tross for at de hadde foretatt nakkefoldscanning. Slike «kostnader» rettferdiggjør ingen forbudslinje. Men de rettferdiggjør vurderinger av hva og hvordan helsevesenet skal tilby medisinsk teknologi. En egenandel på tidlig ultralyd for gravide som «bare vil ha en sjekk» er én måte å markere at undersøkelsen ikke foreløpig anses å være en del av svangerskapsomsorgen. Å legge ut tilbud om nakkefoldscanning på Internett (som danskene har gjort) er en annen måte å markere det samme på. Så kan vi diskutere hvilken av måtene som best ivaretar eller bryter med ulike etiske hensyn.

«LOVEN PÅFØRER

vanskeligstilte kvinner skyldfølelse.»

Restriksjoner ved bruk av tidlig ultralyd kan leses som at norske myndigheter forferdeliggjør selektive aborter. Siden 8 av 10 norske selektive aborter er på dødelige avvik, er det svært urimelig at de kvinnene det gjelder skal rammes av denne type moralisering. Imidlertid er fosterdiagnostisk valgfrihet truet fra to sider. Ikke bare fra en forbudslinje, men kanskje vel så mye fra et forebyggende perspektiv. Det er ikke tilfeldig at det i internasjonale medisinske tidsskrifter er lett å finne beregninger på hvor mye et menneske med Downs syndrom, med cystisk fibrose, med thalassemi eller med fragilt x syndrom koster samfunnet «ekstra». Det er fordi disse beregningene brukes til legitimering av prenatale screeningprogrammer i mange land. Selektiv abort sparer samfunnet for utgifter. Med et slikt legitimeringsgrunnlag er ikke selektiv abort forferdeliggjort. Det forferdelige er i stedet å bære frem et funksjonshemmet barn, eller å la være å benytte seg av fosterdiagnostikk. Et sted mellom forbudet og forebyggingen finnes det trolig en middelvei som ivaretar kvinnens autonomi og unngår offentlig moralisering overfor kvinner og par som havner i forferdelig vanskelige livssituasjoner. Det er mulig man ikke traff den middelveien helt med reguleringen av fosterdiagnostikk i den nye bioteknologiloven. Men det kunne ha endt langt verre.