Ultravoldelig moro på Wii

Hvem sa at Wii bare var for barn?

SIDEN WII BLE lansert, har spillkonsollen fått et rykte på seg for å være en familievennlig lettvekter, rent spillmessig. Vel, det inntrykket blir med «MadWorld» nå effektivt kløyvet vekk på blodigst mulig vis med motorsag.

«MadWorld» er nemlig en av de aller mest brutale voldsodysseene jeg noensinne har vært borti, uavhengig av konsoll. Hele spillet går ut på å slakte fiendene dine på mest mulig spektakulært vis — og overraskende nok skjer det med store doser humor og oppfinnsomhet.

Dette er spillet som allerede har satt sinnene i kok hos flere foreldreorganisasjoner. Og mer trøbbel er garantert å følge straks foreldre som ennå ikke har skjønt vitsen med aldersgrensen, og automatisk tror alle Wii-spill er «snille», blir presentert for «MadWorld» via et spekulativt nyhetsinnslag.

DET DE DA VIL få se, er personer som blir kappet i to med motorsag, gjerne etter at de har fått en trafikkskilt eller to trædd gjennom skallen. Eller som blir kjørt gjennom kjøttkverner. Eller enda verre.

Men felles for alt det tilsynelatende grusomme som skjer i spillet, er at det utføres på en så overdreven og usaklig måte at du nesten ikke kan unngå å le av hvor over the top det hele er.

Det blir som å se «Itchy & Scratchy»-serien fra «The Simpsons», bare presentert i en virkelighetsfjern og svarthvit «Sin City»-aktig framtoning der de eneste fargepunktene er litervis med rødt blod som fyller skjermbildet og gul tegneserieskrift av typen «splatt».

Artikkelen fortsetter under annonsen

DU SPILLER JACK, en hardbarka fyr med sigarett i munnviken og uttrekkbar motorsag i ermet. I et futuristisk samfunn der drap er blitt reality-tv, må Jack opptre som deltaker i det makabre showet som en del av en større etterforskning.

Ikke tro et sekund at historien faktisk betyr noe, spillet handler nemlig først og fremst om å sanke sammen mest mulig poeng ved å drepe flest mulig på drøyest mulig vis.

Der du vifter med Wii-kontrollerne for å gjennomføre brutalitetene på et relativt intuitivt vis, er det i starten faktisk veldig moro å finne stadig nye gjenstander og omgivelser du kan bruke som våpen. Du får mer poeng om du klarer å kombinere flere angrep på nye måter, og for hvert nye brett introduseres nye muligheter.

Midt i all slaktingen dukker også en rekke minispill opp, som der du slår fiendene med balltrær opp mot et kjempestort dartbrett. Det hele akkompagneres av heseblesende hip hop-rock og kommenteres av to typer som i aller høyeste grad klarer å matche volden med ordbruken.

DER SPILLET STARTER som en actionpakket affære som alle kan mestre, endrer det seg etterhvert til å bli en hakket mer krevende øvelse å overleve all motstanden. Viftingen gir i starten gir deg litt boltreplass, men møtene med kraftige fiender og bosser utover i spillet krever brått langt mer presise taktikker.

Dette er bra for de spillerne som vil tråkke gjennom en- og flerspillerdelen på jakt etter høyest mulig poengsum — men vil kanskje virke avskrekkende på den gjennomsnittlige kosespilleren, om man kan bruke sånne ord om «MadWorld».

1

Om du dør under bosskampen, må du nemlig spille gjennom hele brettet på nytt, og det er ikke alltid like moro.

JEG KOM HELLER ikke unna følelsen av at spillet til tross av stadige nye muligheter i de oppfinnsomme brettene etterhvert ble en smule repetitivt.

Men det er vel knapt til å unngå i spill av denne typen — selv om du blir ferdig med spillet på rundt seks-sju timer.

Alt i «MadWorld» er gjort med glimt i øyet, og kombinert med den virkelighetsfjerne svart-hvitt-grafikken og overdrevne volden slipper de japanske spillskaperne i mine øyne unna med det aller meste.

Wii-konsollen har ikke bare mistet melketennene med «MadWorld» — de er blitt slått ut av munnen med en enorm kraft.

Ultravoldelig moro på Wii