Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ulv, bjørn og kjendiser

En av de observasjoner som har funnet feste i presseetikkens alminnelige del er at «det blåser på toppene». Har man tatt opphold et slikt sted, eller akter seg slike steder hen i vår sosiale topografi, ja, så får man kle seg godt og ta imot de kulingkast som måtte komme, med godt humør.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det later til at stadig færre finner grunn til å vise tilbakeholdenhet når det gjelder å gi media innsyn i sorger og gleder knyttet til en situasjon, en posisjon eller en karriere. I dagens medieverden er privatlivet en overstrømmende kilde til kommersiell fremgang for våre medieentreprenører. - Våre lesere/lyttere/seere har krav på å få detaljert viten om status quo angående kjentfolks kreftsykdom, kjærlighetsliv eller leddbånds cup-kvalitet.

I lys av tidens raskt tiltagende, alminnelige ekshibisjonisme, reiser kjentfolks begeistrede selvutlevering neppe andre spørsmål enn journalistens egen, profesjonelle anstendighet. Når det gjelder andre kilder til mer eller mindre sikker kunnskap når primærkilden selv måtte vegre seg, burde det være en selvfølge at en avvisning respekteres og at omveier og prokuratorknep ved hjelp av ulike former for smøring, kan diskuteres i presseetisk perspektiv.

Når samfunnstoppene i NRK, på Løvebakken eller Ullevaal stadion utsettes for nærgående oppmerksomhet, vil det vanskelig kunne oppstilles noen ufravikelig regel om at vedkommendes privatsfære skal være gjenstand for betingelsesløs avskjerming.

I den ferske Svabø-saken unngikk man det helt sentrale poeng: Hva skal til for at hovedregelen om respekt for privatlivets fred skal kunne fravikes? For NRK-journalistens privatliv har bare offentlig interesse når og i den utstrekning dette, eller deler av det, utsier eller antyder noe av almen interesse om måten han skjøtter jobben sin på.

En lovgiver må finne seg i at pressen kan finne på å interessere seg for habilitetsspørsmål: Har Celius, hans hustru eller svigersønn for eksempel interesse av en spesiell saks utfall? Eller integritetsspørsmål: Har det seg slik at Celius' flammende avholdsretorikk i lagtinget står i kontrast til hans egen praksis f.eks. på komitéreiser?

Noen «kjendiser» må derfor av hensyn til demokratiets tillitsbaserte troverdighet og samfunnets kollektive mentalhygiene finne seg i en nærgåenhet som andre kan be seg frabedt. Men også for dem som for kortere eller lengre tid tar opphold i skuddlinjen må det kunne settes grenser. Heller ikke de behøver å finne seg i hva som helst - når som helst og fra hvem som helst. Med utgangspunkt i etiske standarder knyttet til anstendighet og vanlig folkeskikk må krenkende påstander verifiseres, og det må være den som føler seg krenket som selv må ha retten til å mene noe om når en grense er overskredet - uten veto for provokatøren.

Synspunktet kan illustreres med et aktuelt eksempel - den såkalte drosjekø-saken, som i noen uker før påske verserte i flere av våre riksaviser.

Utgangspunktet var en artikkel i Aftenposten, der en av avisens egne medarbeidere kunne opplyse at Gudmund Hernes til oppgitt tid og sted kapret en drosje rett foran nesen på journalisten og hennes ganske lille barn.

Det dreier seg om en atferd som mange ville karakterisere som lite galant, andre frekk, mens de fleste av oss neppe ville nøle med å karakterisere den som pøbelaktig. Gudmund Hernes deler selv én eller flere av disse oppfatningene, og fant det nettopp derfor nødvendig å dementere episoden. Han vil ikke ha påstanden sittende på seg, derfor tar han til gjenmæle og tilbakeviser journalisten. Dessuten ber han om en unnskyldning i avisen. Det fikk han ikke, hvoretter han brakte saken til Pressens Faglige Utvalg.

I ulike medier har vi senere kunnet lese to ellers ytterst troverdige vitterlighetsvitner stå frem og hevde at Hernes på det aktuelle tidspunkt var sammen med dem - dog ikke i en drosjekø. Videre har vi kunnet fordype oss i drøftelser av spørsmålet om Hernes vanligvis setter seg i for- eller baksetet i kontraherte drosjer, samt finurlige resonnementer knyttet til muligheter for forvekslinger. Har Hernes en dobbeltgjenger uten god oppdragelse?

For en alminnelig observatør fortoner det seg ytterst uklart hva som er faktum, misforståelser og direkte usannheter, og de fleste var vel med meg i ferd med å tape interessen for saken da Tonje Tveite i en kronikk her i Dagbladet onsdag 31. mars introduserte en ny, tidligere upåaktet dimensjon i debatten om hva offentlige personer behøver å finne seg i. Hun skriver:

«Viktigere enn hva Hernes faktisk gjorde i en drosjekø, er historiens undertekst. Den dreier seg særlig om hvordan Hernes har iscenesatt seg selv som samfunnsaktør.»

Med andre ord: Egentlig er det nokså uinteressant hvorvidt Gudmund Hernes ved den oppgitte anledning har opptrådt arrogant og hensynsløst. Han er nemlig troende til litt av hvert - episoden er anekdotisk sann og belyser, unndratt ethvert gammelmodig, borgerlig dokumentasjonskrav, Gudmund Hernes' sanne vesen. De æreløse har ingen ære å forsvare...

Deretter gir Tveite til beste utdrag av Hernes' sorte CV. Hør bare: Han er et maktmenneske som har hatt stort ansvar og stor innflytelse som forsker, politiker og partistrateg i Ap.

Han har hatt og har fremdeles et rikholdig sortiment av hodeplagg. Han har ulike roller - samtidig.

Han synes Gro Harlem Brundtland var en dyktig politiker som gjorde gagn for folk og land, og unnser seg ikke for å ta til gjenmæle når hun nå, i ettertid, blir gransket og kritisert.

Det gjør ikke saken bedre at denne Hernes er munter og slagferdig - ja, elegant i formen, tilogmed. Men det hjelper ikke: Han har solgt seg til Fred. Olsen, og lefler med Fremskrittspartiet i den anledning.

Og som om ikke dette skulle være nok, har professor Rune Slagstad i sitt ruvende storverk, «De nasjonale strateger», knyttet opptil flere, kritiske betraktninger til samme Hernes' handlinger og innflytelse i «arbeiderpartistaten».

Verst av alt er likevel at Hernes åpenbart har betydelige vanskeligheter med å skjule at han har arbeidsglede. Vi kan se og høre at han synes det er moro å drive med det han driver med. Skulle man ha sett på maken!

Kort sagt. Enhver burde forstå at personen Hernes er av en så slett bonitet at han rett og slett fortjener å bli sjikanert og æreskjelt - om nødvendig uten grunnlag. Men han har ikke krav på forståelse om han tar til gjenmæle når han henges ut som købølle.

Så vidt jeg forstår kronikkforfatteren kan det aksepteres at mange andre holder seg med æresbegreper og ønsker å verne sitt omdømme som best de kan. Mens Hernes og folk som ham bør enten holde kjeft eller modellere sine reaksjoner og dosere sitt uttrykk etter Jantes etos.

Tonje Tveite forklarer oss lesere at journalisten som opprinnelig fremsatte beskyldningene i Aftenposten, tilhører en ny generasjon medarbeidere «som leker med genrer og språk, med det private og det offentlige, som elsker ironi, men også tør møte alvoret. Og denne generasjonen må ha livets rett».

Det er ikke vanskelig å slutte seg til dette. De fl este av oss er prinsipielt begeistrede tilhengere av de unge, lekende ironikerne i media - også når vi ikke synes utbyttet nærmer seg de forventninger aktørenes kolleger har utvirket i forhåndsomtalene. Mange av dem er begavede og nyskapende, og det er klart at for å sitte igjen med de få med profesjonell kvalitet, må mange få anledning til å slippe til og tilby oss likegyldigheter.

Likevel melder spørsmålet seg: Er det da en forutsetning for en profesjonell fornyelse og den stilistiske modernitet at man for effektens skyld skal kunne distribuere konkrete påstander om medmenneskers vandel? Og inngår det som en del av det ideologiske grunnlaget for denne varianten av New Journalism at gjenmæle bare aksepteres fra den stille majoriteten? Eller at en aktiv og godt synlig samfunnsaktør, om hun eller han ønsker å bestride en påstand om seg selv, skal hviske det frem?

La meg, etter god skikk, understreke at jeg ikke på noen måte har noe personlig forhold til Hernes. Jeg husker ham fra min egen tid i Studentersamfundet i Oslo i 60-årene da både han og Einar Førde hevdet at de var sosialister. Jeg er av dem som har gledet meg over hans form og latt meg forvirre av eller irritere meg over noen av hans initiativ i det offentlige rom opp gjennom årene.

Selvsagt skal han som andre imøtegås, og kritiseres som andre samfunnstopper for hva de gjør og ikke gjør, hva enten de handler på våre vegne eller forsøker å overtale oss til å mene eller gjøre et eller annet.

Men under opphold i rampelyset må det også for folk av hans kategori gjelde alminnelige anstendighets- og sømmelighetsregler, slik vi blant annet finner dem oppsummert i pressens egen Vær Varsom-plakat?

Og i den finner vi på den ene side krav om at ærerørige påstander skal kunne underbygges og dokumenteres. Norske pressefolk tar feil. De tar ofte feil. Og slik vil og bør det paradoksalt nok være. Vi vil et samfunn der pressefriheten er så romslig definert gjennom lov og praksis at det skal være mulig å ta feil uten at det behøver å få noen annen konsekvens enn at redaktøren følger skikk og bruk og gir sin unnskyldning til den som de ikke-verifiserte påstandene rettet seg mot.

Og dette forutsetter at god presseskikk må gjelde like meget for Kong Salomo som Jørgen Hattemaker om de protesterer.

Tonje Tveite lanserer i artikkelen sin en ny, presseetisk tese, som forutsetter proporsjonalitet mellom kjendisstatus på den ene siden, og en plikt til å akseptere offentlig fremsatte insinuasjoner, svelge sjikane, ta imot skittkasting og få sin moral, integritet og anstendighet trukket i tvil, på den annen. Orwell har altså fått en tilføyelse: - Noen er likere enn andre, og de fortjener mer straff - ihvertfall forakt!

- Man kan gjøre en skjelm urett, sa de gamle - de var nok ikke så opptatt av journalistiske muligheter. Som man blir eldre, oppdager man dessuten at det undertiden kan være vanskelig å fastslå hvem som er sterke og må tåle og hvem som er svake og må skånes.