Ulv i fåreklær

Jammen bra Hilde Marie Kjersem har valgt å se bort fra den gode oppdragelsen.

CD: I «Alice i eventyrland» holder Alice på å kjede vettet av seg i veloppdragne, pripne omgivelser, før hun havner i en verden der alt er opp/ned, forskrudd og fantastisk.

Litt av det samme mønsteret følger Hilde Marie Kjersems «A Killer For That Ache». Jenta er tilsynelatende veldig godt oppdratt, eller kanskje bare litt sjenert, for hun bruker to hele låter på å forsiktig introdusere seg selv.

Harpejazzpop

«Sleepyhead» og «Mary Full of Grace» består av kjedelig norsk harpejazzpop i verste Silje Nergaard-ånd og man tenker: «Hjelpe meg! Var dette samme dame som under Bylarm knirket, støyet, bråkte og viklet seg rundt nervetrådene slik at hårene på armen sto rett opp og gåsehuden rislet nedover ryggen? Som hadde en guddommelig kontroll over stemmen, og som lirte av seg både fryktløse låtstrukturer og frekke Christer Falck-kommentarer. Nei! Nei! Nei!»

Kaninhull

Men så faller Hilde Marie heldigvis ned i det berømte kaninhullet - og derfra er det meste magisk.

Det er som om hun spiller pop mens hun tenker jazz, drømmer om støy mens hun holder seg i ro. Låtene er fulle av selvmotsigelser og avstikkere, for det meste aksentuert av kontrasten mellom Hilde Maries kontrollerte stemme og bandets velformulerte industrialisme.

Underholdende

KRITIKERYNDLING: Hilde Marie Kjersems (27) plate er full av selvmotsigelser og avstikkere, som Alices reise i eventyrland. Foto: FRANK KARLSEN
KRITIKERYNDLING: Hilde Marie Kjersems (27) plate er full av selvmotsigelser og avstikkere, som Alices reise i eventyrland. Foto: FRANK KARLSEN Vis mer

«Marie Antoinette», som handler om den franske dronningens vei mot skafottet, begynner på god gammel singer-songwriter-vis, men ender i nesten militaristisk marsj og englekor. Den nesten Sigur Rós-aktige «London Bridge» er noe så sjeldent som en skjør protestlåt, mens albumets desidert vakreste spor, «Midwest Country», mest av alt sender tankene tilbake til den fåmælte og bleke, men åh-så-sitrende Oscar-vinneren «No Country For Old Men».

«A Killer For That Ache» er ikke nødvendigvis en lett plate å like, noen ganger kan den være irriterende søt og jazzveloppdragen. På den annen side, det gjør den kanskje enda mer lik «Alice i eventyrland»: Det er ikke alltid man skjønner hva som foregår, men det er jaggu meg underholdende mens det varer.

Ulv i fåreklær