Ulv i Østerdalen: Hva nå?

«Stadig nye ulver vil vandre inn i dødssonen. Vi får en evig konflikt med Sverige.»

Første del av den pinlige forestillingen i Nord-Østerdalen går mot slutten. Etter teppefall og pause vet ingen hvor mange akter som gjenstår, for nye ulvepar vil helt sikkert etablere seg i området. Med en mediedekning som et teater bare kan drømme om, har aktørene fyrt løs fra helikopter og gjort det instruktørene har gitt beskjed om. Regien har vært upåvirkelig og effektiv. Men hva hjelper det når manus var elendig?

Det er på tide å sette et skarpere lys på bakgrunnen for det som skjedde, og ikke minst resultatet. WWF har fulgt en stor del av dramaet fra orkesterplass. Fra myndighetenes side har prosessen fram mot fellingsvedtaket på de ti ulvene vært framstilt som en åpen og demokratisk prosess. Det angivelige motivet var å dempe konfliktene.

Redusert konflikt? Neppe. Åpen og demokratisk? Nei! Det som skjedde i denne prosessen, bør ha interesse for flere enn naturvernere og sauebønder. Etter vårt syn er demokratiske spilleregler tilsidesatt, og det er ingen tvil om at Norges internasjonale troverdighet er satt på spill.

Et kort resymé: Under stortingsbehandlingen i 1997 om rovviltforvaltningen i Norge ble det vedtatt et arbeidsmål for den skandinaviske ulvebestanden på «...minst 8- 10 familiegrupper i Sør-Skandinavia i første omgang, hvorav noen i Norge» (mine uthevinger). Ulven skulle inntil videre ha et strengt vern i hele landet bortsett fra i områder med samisk tamreindrift.

I januar 1999 gav likevel Direktoratet for naturforvaltning (DN) fellingstillatelse på to ulver i Rendalen og Stor-Elvdal, fordi man fryktet at ulvene kunne gjøre skade i saueflokkene. To naturvernorganisasjoner gikk til namsretten og fikk stanset fellingen midlertidig. I Oslo byrett ble det stadfestet at felling var ulovlig etter paragraf 12 i viltloven. Felling skulle ikke brukes som forebyggende tiltak. Staten svarte ved å endre paragrafen, slik at man nå kan gi fellingstillatelse før ulven har tatt bufe. Men ulveparet fikk leve - foreløpig.

I mai 2000 la Regjeringen fram et forslag om avgrensning av en «ulvesone» der ulven skal få etablere par og familiegrupper i Norge. Forslaget ble sendt ut på høring. Det kom mange reaksjoner, ikke minst fordi den nordlige grensa var overraskende og ulogisk. Kravet fra naturvernhold var at sonen måtte omfatte kommunene Trysil, Stor-Elvdal og de sørlige delene av Engerdal og Rendalen.

I Regjeringens forslag sto det: «Det er lagt vekt på sauetetthet som hovedkriterium for avgrensningen.» Imidlertid var det lett å påvise at flere av områdene innenfor sonen var langt mer sauetette enn de som var utelatt i Nord-Østerdalen. To av de tre helnorske ulveflokkene hadde nå etablert seg i Atndalen og på Koppangskjølen, ikke langt unna svenske ulverevirer. Disse områdene er biologisk sett svært godt egnet for ulv, blant annet på grunn av stor tilgang på elg og andre viltlevende byttedyr.

Det er mindre enn hundre gårdsbruk med sau i Rendalen og Stor-Elvdal, og kun 67 av dem har flere enn 20 vinterfora sau. For de fleste bøndene er sauen attåtnæring, og sauehold utgjør mindre enn tre prosent av sysselsettingen. Tilstedeværelsen av ulv hadde skapt konflikter med sauenæringa, men av de ti tusen sauene i de to kommunene ble bare noen hundre tatt av ulv i 2000. Det var grunn til å regne med større konflikter dersom ulven etablerte seg i mer sauetette områder innenfor sonen. I kommunene Tokke og Fyresdal i Telemark (innenfor ulvesonen) er det mer enn sju sauer pr. kvadratkilometer, mens det i Rendalen og Stor-Elvdal er mindre enn to.

WWF hadde sterke prinsipielle motforestillinger mot å innføre «ulvesoner» i Norge. Når vi likevel gikk inn for en slik løsning i første omgang, var det med et ønske om å bidra til å skape større ro og avklaring i ulveforvaltningen. Men vi gikk ut fra at dette var en reell høring der alle argumenter skulle tas hensyn til før et endelig vedtak. Derfor ble vi overrasket da vi fikk klar beskjed fra miljømyndighetene om at grensa mot nord var urokkelig. Vi påpekte at dette ville øke konfliktene rundt norsk rovviltforvaltning, ikke dempe dem. Men alle våre godt begrunnete argumenter om å forskyve sonegrensen nordover ble avfeid, for dette var allerede bestemt på bakrommet.

Avgjørelsen var ikke tatt i Stortinget eller et annet demokratisk valgt organ. Året før var det inngått en skriftlig avtale mellom direktøren i DN, og to ordførere i Østerdalen. Ifølge denne var det framsatt krav om at ulvene skulle fjernes fra Rendalen kommune, og at dette ville bli gjort når de «bestandsmål Stortinget har trukket opp er nådd».

Dermed var løpet lagt. Miljømyndighetene ville ikke gå tilbake på «avtalen», uansett hvor gode argumenter som ble framført. «Høringen» ble et skuebrød.

I forhåndsvarselet om felling som ble sendt fra DN i oktober 2000, sto det blant annet at ulvebestanden i Skandinavia regnes som en felles bestand. Avtalen som var inngått med svenske myndigheter i 1998, skulle ikke brytes. Men det viste seg snart at Naturvårdsverket i Sverige var helt klare på at ulvefellingen ville bryte med avtalen. Dette hadde ikke regissørene her hjemme regnet med.

Den felles skandinaviske ulvestammen besto ved årsskiftet av under hundre dyr. At Norge skulle skyte tjue av dem vakte bestyrtelse både i Sverige og andre land. DN foretok en taktisk retrett, og i det endelig vedtaket ble antallet halvert - foreløpig. Den såkalte Koppang-flokken skulle spares inntil videre, og åtte millioner kroner ble bevilget til Rendalen kommune for å forebygge angrep på sau. Men kommunen fikk i både pose og sekk, for samtidig ble de delegert myndighet til å felle ulvene.

WWF, Naturvernforbundet og Våre Rovdyr gikk til namsretten for å stanse jakta umiddelbart etter vedtaket. Begrunnelsen var brudd på Bern-konvensjonen og samarbeidsavtalen med Sverige. Vi førte svenske forskere som slo entydig fast at jakta ville skade levedyktigheten for den skandinaviske ulvestammen på lengre sikt. Staten hevdet på sin side at avtalen med Sverige ikke var juridisk bindende, og førte forskervitner som mente at bestanden ville tåle jakta. Påstand sto mot påstand, og namsretten gav Staten medhold uten å bruke føre-var-prinsippet. Senere har for øvrig flere av de mest sentrale og anerkjente ulveforskerne i Europa, blant annet italieneren Luigi Boitani, støttet vårt syn.

Situasjonen i dag kan oppsummeres slik:

  • Konflikten er øket, ikke dempet. Norge er stilt i gapestokken for sin klønete håndtering.
  • Mer ulveslakt står for døra. Ordføreren i Rendalen har gitt klare signaler om at også Koppang-flokken skal skytes.
  • Kommunene i Nord-Østerdalen holdes utenfor ulvesonen, stikk i strid med både kriteriene for sonen og elementære biologiske hensyn.
  • Store summer har blitt brukt på vettløs ulvedreping i stedet for offensive tilpasningstiltak.
  • Området vil forbli en verkebyll. Stadig nye ulver vil vandre inn i dødssonen. Vi får en evig konflikt med Sverige.

    Det finnes bare én løsning som vil holde på lang sikt. Det er å tilpasse seg det faktum at rovdyr er en del av vår natur, også i Nord-Østerdalen. Bruk de offentlige midlene til offensive tilpasningstiltak. Øk innsatsen for å utvikle alternative driftsformer for sau. Bruk av vokterhunder har fungert bra i områder med sau og ulv i mange andre land. Det er ingen grunn til at det ikke skal fungere i Norge. I områder med vesentlig ulveplage bør sauebøndene få frivillig tilbud om statlig eller kommunal leie av beite. Brukeren kan velge å legge ned, leie beiterett i et rovdyrfritt område eller gå over til driftsformer som gir effektiv tapsbegrensning. Denne ordningen vil ikke gi merutlegg for Staten i forhold til i dag.

    Dersom aktørene i fellesskap klarer å komme fram til konstruktive tiltak i siste akt, kan denne langtekkelige tragedien få en akseptabel slutt. Det haster, for verken myndighetene, sauenæringa eller naturvernet er tjent med konflikten.