Ulv, ulv

«Du må ikke være redd for ulv», sto det i utlysninga til filmrollen. Julia Boracco Braathen (12) var den minst redde av 1200 norske jenter.

JULIA FRA NESODDEN ble kastet til ulvene. Det var slik hun ville det. I noen sekunder var Julias hode inne i den ene ulvekjeften, til og med. Det er sant.

–De hadde smurt rå, illeluktende kylling i ansiktet mitt, for å lokke ulven bort til meg. Jeg lå i koja, rørte ikke på meg. Jeg lå der og så at ulven gapet over hodet mitt. Slik sto den over meg, før den tenkte: «Nei, denne jenta gidder jeg ikke å spise». Så slikket den meg i ansiktet isteden. Og markerte på meg. Ja, ulven tisset på meg.

–Herregud.

–Jo... Men du vet, ulven markerer med tiss når den finner seg en kone. Jeg er kona til en amerikansk ulv nå.

JULIA BORACCO BRAATHEN (12) står på dekket på båten. Snart hjemme nå. Hun er den tøffeste jenta i byen. Svart skinnjakke, røde vide bukser, med bladet Girls i veska. Et veslevoksent vesen, et barn, en stjerne. De andre 12-åringene i Norge har vinterferie, de sover lenge, de renner bakkene ned. Julia har annet å tenke på. Det har vært popstjernetilstander rundt henne. Hun har skrevet autografer til det har verket i hånda. I går kveld skulle hun bli hentet i limousin, attpåtil, kjørt til premiere. Hele denne uka har hun turnert landet rundt for å fortelle om filmen sin. Ulvesommer. Den går slik: Når kurset i klatring blir avlyst, bestemmer Kim - Julia altså - seg for å gjøre det hennes avdøde far gjorde den sommeren han var 12. Hun vil klatre Østveggen - alene. Men Kim faller ned, og våkner opp, utslått og forkommen. I et ulvehi. Sammen med en utsultet ulvunge. Slikt blir det drama av. 1200 norske jenter ville spille Kim. Det var en endeløs audition. Julia sto helt ut.

–Jeg ble innesperret i en heis på audition, de ville se hvordan jeg reagerte. Farlig, liksom... Jeg skulle spille at jeg hadde mistet et gullkjede på skoleballet, også, et kjede som jeg hadde tyvlånt av moren min.

Og så sendte de inn en svær polarhund til meg, til slutt. Vi fant tonen. Det er da ingen sak å hilse på ei bikkje.

DET ER VERRE å hilse på bjørn. Julia har gjort dét, og. Det var en hel bamse som jaget henne.

–Ja, det stemmer. Bjørnen var doven, bare opptatt av å spise blåbær i varmen. Men det sto i manus at den skulle løpe. Så jeg terget ham. Og til slutt kom den. Klyvende. Jeg tenkte «hjelp, hva gjør jeg nå?». Jeg hoppet over gjerdet, løp over torner. Men det ordnet seg.

–Og så, sier Julia, var det den gjørmescena. Vi satt inne i det trange i hiet, og jeg måtte svømme i gjørma. Det er det jeg husker best.

MILEVIS UNNA. På veggen på jenterommet henger Eminem og Destiny\'s Child og bildet av noen hester og fotografiet av bestevenninna Ane.

–Hvordan livet mitt har vært til nå? Da sier jeg hest, komma, hest, hest, teaterskole, vanlig skole, hest, hest, litt hund, katt, det var en stund jeg var veldig opptatt av sko, høye, store, lave, små sko. Og så kom sommeren 2002. Den beste sommeren, sier hun, sjetteklassingen.

Julia landet i Montana, USA. Sammen med et topp-beite i norsk film. Jørgen Langhelle, Aksel Hennie, Line Verndal, til og med skjærgårdsdoktoren Samuel Fröler kom.

I DE AMERIKANSKE skogene slo de seg ned. For å danse med ulvene. Julia hadde trent i ukesvis. Klatret i vegger. Hun hadde lekt med ulvehunden sin Sheeba. Og denne uka ble hun, til sist, film-idol. For pengene hun har tjent, har hun kjøpt seg hest.

–Ulver er koselige. Men hester er enda koseligere, sier Julia.