Lille Hedda er på besøk hos den snille bestefaren sin. Han bor i et fint lite hus like ved en mørk skog. Da Hedda skal ut og hente ved, hører hun en lyd. Mellom trærne ser hun to lysende gule øyne. Hun blir livredd og løper inn til bestefar, men han tror henne ikke.

Neste dag ser hun spor i snøen. Hun skjønner at det er en ulv, og går ut i skogen for å finne den.

Dette er det creepy plottet i Nora Brechs versjon av Rødhette og ulven. Hun er ikke den første som har en vri på et av våre eldste og kanskje mest besynderlige eventyr.

Fortellingen har røtter helt tilbake til Alpene på 1600-tallet, og skal opprinnelig ha vært regnet som en brutal fortelling med erotiske motiv, som en advarsel til unge jenter om å holde seg unna farer. Ifølge eksperter skal det være det eventyret som har gjennomgått flest endringer gjennom tidene, der de ulike versjonene speiler tidsånden.

Det kan derfor ikke være tilfeldig at Brechs versjon handler om at det ikke er ulven som er en fare for oss mennesker, men ulven selv som er i fare.

For da Hedda tilslutt finner den ensomme ulven med de lysende øynene, viser det seg at den har en torn i poten. Nora hjelper ulven, og vil ta den med hjem. Ulven blir skremt av bestefaren, og da Hedda løper ut for å finne den igjen faller hun gjennom en råk i isen. Ikke overraskende iler ulven til og redder henne.