STORT OPPMØTE: Ulvedemonstrasjon i Oslo i kveld. Foto: NTB Scanpix
STORT OPPMØTE: Ulvedemonstrasjon i Oslo i kveld. Foto: NTB ScanpixVis mer

Ulvedebatten

Ulvekjeftens politiske kraft

Ulven er Norges farligste dyr. I hvert fall i politisk forstand. Når motstanderne marsjerer mot regjeringen, handler det likevel om mer enn ulvekjeften. Helt ulike syn på naturen er konfliktens kjerne.

Kommentar

Mellom ti og tolv tusen sinte aktivister fra hele landet marsjerte tirsdag kveld i fakkeltog mot regjeringens ulvepolitikk. De overtok sentrum i Oslo og markerte kraftfullt at det er alternative politiske viljer i dette landet. Markeringen foregikk samtidig som fire borgerlige partier sitter sammen på Hadeland og forsøker å skape en ny regjering. Midt under fakkeltoget landet en meningsmåling (Norstat for NRK og Aftenposten) som viser et solid rødgrønt flertall, at Senterpartiet nå er like stort som FrP og at Venstre og KrF er under sperregrensen. Nå glefser ulven også etter Erna & Co.

Ifølge Rovdata er det registrert mellom 67 og 74 ulver i Norge, men det reelle tallet er antakelig høyere. I forhold til dette nokså beskjedne tallet har ulven en usedvanlig politisk tyngde og konfliktskapende rolle. For mange mennesker - særlig utenfor de større byene - er ulven noe langt mer enn et rovdyr som truer dyr på beite, og som forsyner seg av det verdifulle viltet. Den er blitt et symbol på en urgammel norsk konflikt som har fått nytt liv: Motsetningen mellom sentrum og utkant. Denne konflikten veves nå sammen med en voksende motstand mot alt som smaker av elite.

Under fakkeltoget bar mange av demonstrantene oransje skyggeluer. Det er nok et forsøk på å etablere et symbol på linje med de gule vestene i Frankrike.

Demonstrasjonen tirsdag kveld kom ikke rekende på ei fjøl. Den store oppslutningen viser i seg selv at kravene om strenge bestandsmål for ulv har betydelig folkelig støtte. Samtidig er det grunn til å merke seg at den ene av arrangørene (Naturbruksalliansen) er et forbund av sterke næringsinteresser. Bak står tolv organisasjoner, bl.a. bonde- og skogeierorganisasjonene, reindriftsnæringen og representanter for jegere og fiskere. Her er alt fra søkkrike skogeiere til geitebønder. Samtidig har over 200 ordførere stilt krav om en mer lokal rovdyrforvaltning.

Det innebærer at protesten neppe vil svinne hen av utmattelse, slik mange politikere nok ønsker. Uansett vil ikke Senterpartiet slippe saken, men utnytte den til siste trevl. Det lovet partileder Trygve Slagsvold i en tale til demonstrantene. Smerten hos de andre partiene er allerede betydelig. Det er tegn til regelrette opprør både i Høyre og Fremskrittspartiet. Venstre og partiets miljøvernminister Olav Elvestuen, er under sterkt press og har mistet troverdighet som forkjemper for miljø- og natur. KrF skjelver antakelig mest av indre frost, men er også avhengig av støtte i distriktene om det skal overleve.

Det er altså snakk om en sterk politisk cocktail, men den inneholder flere ingredienser enn rovdyrmotstand. Tilhengerne av en rovdyrvennlig politikk er svakere organisert enn motstanden, men har betydelig oppslutning i folket. En undersøkelse foretatt av Norsk Institutt for naturforskning i fjor vår indikerer at ulven har mange forsvarere. Et hovedfunn i undersøkelsen var at 57 prosent av de spurte liker eller liker godt at det finnes ulv i Norge, mot 24 prosent som misliker eller misliker det sterkt. Når problemstillingen blir mer konkret og forpliktende, ser vi en todeling av folket. Når spørsmålene plasserer ulven i naturen nær folk, er det omtrent like store grupper som svarer “vil like” (37 prosent) som “vil mislike” (38 prosent). Også blant de som lever nær ulv, er det en betydelig gruppe som aksepterer situasjonen.

Den sterke polariseringen kommer også fram i tilliten til politikere og forskere. Blant dem som misliker at det er ulv i Norge er det bare 2.6 prosent som sier de har stor tillit til forskerne, mens 83.5 prosent av ulvetilhengerne har slik tillit.

Dette er mer enn tall og populistisk skepsis til forskningsbasert politikk. Siden 80-tallet har det skjedd et grunnleggende skifte i synet på hvordan vi bruker og forstår naturen. Oppbruddet fra jordbruks- og industrisamfunnet innebar også et skifte i vurderingen av hvordan vi håndterer Norges ressurser. Hele dette landets historie handler om å utnytte og foredle naturens ressurser, enten det er fiske, landbruk, jakt, fossekraft eller olje. Så vokser det fram et alternativt syn som ser på naturen som noe mer enn en produksjonsfaktor. Den oppleves som en ressurs og verdi i seg selv, helst uten for store inngrep. Disse to natursynene kommer selvsagt til helt motsatte konklusjoner når det gjelder ulv i Norge.

Samtidig er neppe noe flertall i dette landet som støtter ytterpunktene i debatten. Totalt frislipp eller full nedslakting av alle rovdyr er ikke gangbare alternativer. Igjen står demokratiets viktigste verdi: Det vanskelige kompromisset som smerter alle parter, men som også er til å leve med.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.