Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ulvekonflikten vil øke

SÅ ER ULVESLAGET i gang igjen, ikke bare i bygde-Norge, men også på ministernivå mellom Sverige og Norge som for fire år siden. Da rovviltmeldinga ble behandlet i Stortinget i fjor vår var det mange som trodde at det å alminneliggjøre forvaltningen av ulv på linje med andre viltarter ved jakt, vel å merke før arten var blitt alminnelig, ville løse eller dempe konflikten. Slik har det ikke gått. Med bakgrunn i mitt 27-årige arbeid med ulv og konsekvensene av arten på begge sider av riksgrensen, er jeg ikke overrasket. Akkurat som fjellreven er ulven internasjonalt ingen truet dyreart. Men den felles skandinaviske ulvestammen er fortsatt klassifisert som direkte truet av fagmyndighetene i både Sverige og Norge.

Konflikten opprettholdes delvis av myter, ikke bare om ulven, men også om ulveforvaltningen gjennom udokumenterte påstander. I et avisoppslag i Aftenposten 27. januar, der også unionsstriden ble trukket inn, hevdet en stortingsrepresentant at: «Svenskenes ulver lever i avfolkede ødemarker.» Dette er én av mange påstander som gjentas så ofte i debatten at det opptattes som et faktum. Jeg sjekket derfor svensk offentlig statistikk om befolkningstetthet på kommunenivå og dokumentert utbredelse av ulveflokker i Sverige sist vinter (de fleste ulver lever i flokk). Det viste seg at i de 19 svenske kommunene der ulveflokker hadde stasjonært tilhold, var gjennomsnittlig befolkningstetthet 15,1 innbyggere pr. kvadratkilometer, eller mer enn 15 ganger høyere tetthet av folk enn gjennomsnittet av de to kommunene hvor yngletispene i to av opprinnelig tre helnorske ulveflokker nå er skutt (0,9 innbyggere pr. km{+2}).

FRYKT FOR ULV, drepte hunder og tamrein og konkurranse med jegerne om elgkjøttet er konflikter som ikke er unikt for Norge, men også gyldig i Sverige. Det som er unikt for Norge er betydningen av sauehold på utmarksbeite, og de store kostnader økt forekomst av ulv kan påføre sauebønder, storsamfunnet (erstatninger) og lidelser for sau på beite. Konsekvenser av manglende svensk-norsk koordinert forvaltning, og dermed økt framtidig konflikt i forhold til norsk sauehold, er overraskende nok oversett i debatten.

Det er streifulv, og ikke stasjonære dyr som nå er skutt, blir største utfordringen for norsk ulveforvaltning i framtida. De fleste ulver (80- 90 prosent) er stasjonære og lever i flokker eller par innen avgrensede revirområder hvor yngling finner sted. Revirgrensene kan kartlegges vinterstid, og innenfor reviret er skader og konflikter i stor grad forutsigbare. Her kan konflikter dempes hvis tiltak settes inn i forkant av et potensielt problem med ulv. Spekedalsprosjektet i Rendalen kommune i Hedmark har vist at sau kan flyttes ut av ulverevir til annet utmarksbeite innenfor samme kommune uten at det nødvendigvis blir skader av stasjonær ulv. Det har de siste fem årene vært en- to ynglende ulveflokker i denne kommunen årlig. Likevel er det i samme femårsperiode ikke påvist en eneste ulveskade i Spekedalen, med 2000- 3000 sauer på utmarksbeite. At ulveskadene tidvis har vært betydelige når sau har blitt flyttet tilbake til innmarksbeite innenfor ulverevirene på grunn av utilstrekkelig gjerding, er en annen historie.

Streifulver derimot, er uforutsigbare og svært vanskelige å sette inn tiltak mot før skader på sau allerede har skjedd. Streifulver vandrer nesten alltid alene. De er ungulver på vei bort fra flokkrevirene der de ble født. Det er flere sider ved ungulvenes atferd som er problematisk for saueeierne og norsk forvaltning. De utvandrer i alle retninger og kan forflytte seg svært langt og raskt. Bare fra ett og samme ynglerevir på Finnskogen i Hedmark har ulver gått til Kiruna i nord, Bottenvika i øst, sør for Malmø i sør og til Valdres i vest. I juni sist sommer forlot en ungulv ulvesonen i Hedmark. Den hadde et GPS-halsband som gjorde at vi i det skandinaviske ulveforskningsprosjektet (SKANDULV) for første gang kunne følge en utvandring i detalj via kodede sms-meldinger. Den vandret nordover via Sverige øst for Østersund, og fortsatte videre nordover inn i Västerbottens län. Derfra gikk ulven inn i Nordland og begynte å forsyne seg av sau, bare fem uker etter at den forlot Hedmark. Den vandret deretter inn i Sverige igjen og ble siden ikke noe problem, men hvis ulven hadde holdt seg på norsk side nordover-til Nordland, kunne flere hundre sauer blitt drept av en slik vandrer.

HOVEDPROBLEMET MED streifulver i forhold til norsk sauehold er ikke bare at de ofte vandrer langt og raskt, men at de fleste forlater yngleområdene om våren på barmark, kort tid før sau slippes på utmarksbeite. Ulvejakt er hovedsakelig sporsnøjakt, og når skadeomfanget tilsier at en streifulv bør avlives vil det derfor ofte være vanskelig før sporsnøen igjen har lagt seg etter endt beitesesong. Dette at vandrende streifulver i stor grad utvandrer tidlig i barmarksperioden, er også forklaringen på at de største ulveskadene på saueholdet ofte skjer utenfor de områder der sporsnøen avslørte tilhold av ulv bare noen få måneder tidligere. Et par eksempler på dette: Fellingstillatelser og avliving av ynglehannen i Koppangsflokken, sju ulver i Atndalsflokken og to ulver i Imsdalen i en seksmånedersperiode 2000- 2001 førte ikke til reduserte totalskader av ulv påfølgende sommer, vesentlig på grunn av streifulv. Sist vinter var det i Norge 19- 20 stasjonære pluss fire- seks ikke-stasjonære ulver med helnorsk tilhold. Selv om to av de sistnevnte døde før beitesesongen, skjedde hele 70 prosent (1701 sauer) av erstattede ulveangrep i Norge sommeren 2004 på utmarksbeite hvor det ikke hadde vært ulv vinteren før. Det dreier seg altså om streifulv.

Når yngling i ett revir alene kan gi streifulv over det meste av Skandinavia, og Riksdagen i Sverige har besluttet å øke svensk del av fellesbestanden til 20 årlige ynglinger - en dobling av nåværende svensk del-bestand, er det logisk at Norge vil motta et betydelig antall streifulver. Totalskadene på sau forventes derfor å øke betraktelig, uansett om vi også i årene framover fortsetter å skyte oss under det nasjonale bestandsmålet på tre helnorske, stasjonære yngletisper. Med andre ord vil det for Norge være vanskelig å begrense innvandringen av streifdyr uten at det settes rammer for den skandinaviske ulvestammen som helhet.

SOM TIDLIGERE kan Norge fortsatt velge å ikke lytte og avvise svenske innvendinger mot forvaltningen av norsk del-bestand av en felles ulvestamme. Men hvor lurt er det? Og hvor klokt er det av Norge, i en stadig mer kompleks og globalisert verden, at vi gang på gang opptrer som verdensmestere i ulveforvaltning, uten interesse for å lytte og lære av andre? Sverige tar helt klart sikte på å bevare en langsiktig levedyktig ulvebestand. Fortsatt er Sverige i noen grad avhengig av et samarbeid med Norge for å sikre denne levedyktigheten. Med økt svensk del-bestand blir Sverige stadig mer uavhengig av Norge, samtidig som et økende antall streifulver vil gjøre et samarbeid med Sverige mer nødvendig for Norge. Dessverre er ikke politikerne modne for et gjensidig forpliktende svensk-norsk samarbeid om ulv. I mellomtiden vil et økende antall norske saueiere og sauer lide.