Etter at norske rovviltnemder forrige uke vedtok at 47 norske ulver skal skytes i vinter, har debatten om norsk rovdyrpolitikk fått nytt liv. Blant de som støtter vedtaket er det særlig tre argumenter som stadig løftes fram for å rettferdiggjøre uttak av to tredjedeler av den norske ulvebestanden. Ingen av dem holder vann.

Først må vi ha det klart for oss hva det egentlig betyr at to tredjedeler av den norske ulvebestanden skal skytes samtidig som ulvesonen innskrenkes. Med en bestand på under 40 individer vil forutsetningene for sunn reproduksjon svekkes radikalt. I praksis vil dette være et stort steg på vei mot utryddelse av ulv i norsk fauna. Hvorfor mener noen at dette er greit og riktig?

Det første argumentet som trekkes fram er at den todelte målsetningen om levende beitenæring og levedyktig ulvebestand, er umulig. Ulven må vike for sauenæringa fordi belastningen på sauebønder og befolkning forøvrig i, og i randen av ulvesonen er for stor.

Det er utrolig synd at blant andre en pragmatisk politiker som Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise gir opp den todelte målsetninga om levedyktig ulvebestand og levende beitenæring med et pennestrøk.