SKAPER STRID: En av ulvene fra Slettåsreviret i skogene mellom Elverum og Trysil fotografert i 2013. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
SKAPER STRID: En av ulvene fra Slettåsreviret i skogene mellom Elverum og Trysil fotografert i 2013. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Debatt: Ulvejakt

Ulven og det store bildet

Ulvekonfliktene kan ikke forstås isolert fra andre og større politiske utfordringer. Aggressiv retorikk mot jakt kan drive jegere som slett ikke er mot ulv til solidaritet med de som er det.

Meninger

I sitt siste debattinnlegg om ulvejakt framholder professor Ragnhild Sollund at vi ikke «kan drepe individer av truede arter for å dempe konflikter». Sollund gir uttrykk for et sterkt ønske om at vi skal slutte å behandle dyr instrumentelt. Man forstår at hun er kritisk til jakt i det hele tatt, og avviser at jakt og jegere kan spille en legitim rolle i dragkampen om norsk ulveforvaltning. At lovlig jakt på rovdyr kan ha en konfliktdempende funksjon er enda mer utenkelig, fordi – som hun skriver – «de lokale bøndenes og jegernes protestmarsjer tilsier tvert imot at mange ikke ønsker en forvaltning, med mindre forvaltning her sees synonymt med utryddelse».

Men saken er at fromme ønsker om å endre vårt forhold til dyr i «antropocen» ikke fører til noe som helst, særlig ikke når de ledsages av angrep på befolkningsgrupper som neppe blir mildere stemt av slik moralistisk kritikk.

Ulvekonfliktene kan ikke forstås isolert fra andre og større politiske utfordringer. Å gå løs på dem uten å se hvordan de såkalte «ulvemotstanderne» er en svært uensartet gruppe, er i beste fall en blindgate. De representerer i andre sammenhenger ganske ulike interesser, også når det gjelder viktige miljøutfordringer. Mange er potensielle alliansepartnere for miljøbevegelsen, slik som reindrifta i kampen mot gruver og vindkraft, for ikke å snakke om for progressive politiske krefter generelt. Aggressiv retorikk mot jakt kan drive jegere som slett ikke er mot ulv til solidaritet med de som er det. Men se bare hva som nylig skjedde i USA: Det var jegere og sportsfiskere som klarte å stoppe et forslag om privatisering av «public lands», noe de typiske miljøorganisasjonene aldri ville greid alene.

Og vi kan holde oss i USA: Der ser vi til fulle hvor avgjørende det er at samfunnsgrupper som dypest sett har felles interesser, kan samles til felles kamp. For et par dager siden vedtok representanthuset i Kongressen å endre føderale reguleringer av jakt i Alaska. Om vedtaket får støtte i Senatet (noe som godt kan skje), blir det igjen tillat med ulvejakt fra fly, jakt på bjørn i hi, gassing av ulvehi med valper, bruk av fotsakser på bjørn, osv. For å stoppe en slik uhyrlig utvikling, som helt sikkert kommer til å omfatte gruvedrift og oljeboring i verneområder, er det avgjørende at vanlige folk i Alaska kan bli med på laget. Mange av dem er jegere, og står ikke den typiske miljøbevegelsen nær. Enda fjernere er en prinsipiell «animal rights»-tankegang. Men uten dem er slaget tapt i dagens politiske klima. Nettopp i USA ser vi nå hvorfor dette må bli en kamp som tar i tu med flere sider av en skremmende samfunnsutvikling.

Det hjelper i hvert fall ikke å bare si at vi må begynne å tenke annerledes om dyr, når nesten all utvikling går i feil retning, og må møtes av politiske allianser som konfronterer denne utviklingen på bred front. Kanskje det høres idealistisk ut, men det er mye mindre idealistisk enn å håpe at nye holdninger til dyr skal dukke opp og drive fram samfunnsendringer (samfunnsendringer som er avgjørende også for dyrenes framtid).

Om man virkelig vil naturen vel, må man se på habitatødeleggelse som et langt større problem enn jakt. Og greier ikke vi som vil redde stumpene av norsk natur å få med oss vanlige folk på bygda i kampen mot for eksempel det moderne industriskogbruket, så kommer vi ingen vei. Da går det riktig ille med dyrene i skogen, så vel som med vår egen livskvalitet.

Sollund kritiserer rovviltnemndene for å ikke være seg sitt ansvar bevisst. Men nemndene kan ikke betraktes som eksempler på «lokal medvirkning». De dekker ofte flere fylker, og består bare av sentrale fylkespolitikere. Ingen interessegrupper er med der, verken jakt eller vern. Samtidig har de et svært begrenset handlingsrom fordi vår øverste myndighet, Stortinget, har fastsatt eksakte bestandsmål og dessuten pålagt nemndene å prioritere beiteinteressene. De fungerer ikke konfliktdempende, men det er nasjonalforsamlingen som har bestemt hvordan de skal operere.

Selvsagt er ulvesonen for liten, og bestandsmålet er sannsynligvis i strid med Bernkonvensjonen. Med en større ulvebestand, spredt over et større område, er det mulig at en begrenset lisensjakt faktisk ville fungere konfliktdempende. Slik man har sett for bjørn i Sverige.

Sollund ser på store grupper av bygdefolk som fortapte, og skiller ikke mellom dem og den mektige bygdeeliten med økonomiske interesser i utmarka samt rikspolitikere med distrikts- og næringstilknytning. Å opptre som nettopp den ytre fienden som forsterker en slik «bygdefront», lover ikke godt for den større kampen om norsk natur, og heller ikke for kampen om samfunnsutviklinga i ei krisetid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.