Debatten om rovdyr, og da særlig ulv, er et helt særnorsk fenomen. Vi har noen av de største, uberørte villmarkene i Europa og en liten befolkning. Men, vi mener det ikke er rom for flere en maks ca. 30 ulv i dette vidstrakte landet.

Vi innhenter sjelden kunnskap om hvordan andre land forholder seg til rovdyr. Vi er, som så ofte før «oss selv nok».

Løfter vi blikket litt kan vi se på lille Portugal, som med en forholdsvis stor befolkning er stolte over å ha en ulvepopulasjon på ca. 200. De forsøker også å øke gaupebestanden. Begge artene var så å si utryddet.

Mange afrikanske land har mye mer erfaring med rovdyr enn vi har. På landsbygda omgås bøndene med løver, leoparder og hyener hver dag. Barn går over slettene til skolen, kvinner henter vann i bekker og brønner, få ulykker skjer. Befolkningen kjenner rovdyra og deres vaner. Bilder av nasjonalstoltheten, løven, er en merkevare på alle slags produkter. De er stolte av dyret, selv om det er farlig. Her hjemme får man angst ved en tegning av ulv på en melkekartong … Er vi gale?

Jeg deltok nylig på en konferanse i Nairobi, Kenya Wildlife Trust, som bare fokuserte på rovdyr.