Ulvens blues

«Kullsyreboblene lever i knivbladet ved siden av glasset. Jeg spiser utenfor den stillheten.» Slik lyder Tor Ulvens avskjedshilsen i «Stein og speil», som ble utgitt posthumt i 1995. 18. mai 1995 tok den 41 år gamle forfatteren sitt liv.

«Kullsyreboblene lever i knivbladet ved siden av glasset. Jeg spiser utenfor den stillheten.» Slik lyder Tor Ulvens avskjedshilsen i «Stein og speil», som ble utgitt posthumt i 1995. 18. mai 1995 tok den 41 år gamle forfatteren sitt liv.

Tor Ulven tilbrakte mesteparten av livet sitt i barndomshjemmet på Årvoll i Oslo. Nesten hele åttitallet holdt han seg innenfor husets fire vegger, isolert av en angst som gjorde det umulig å bevege seg ut.

Ulven hatet medieoppmerksomhet og offentlighet. Til tross for iherdige forsøk fra journalister ga han bare ett eneste intervju, til det litterære tidsskriftet Vagant i 1993. Intervjuerne tilbrakte elleve timer sammen med Ulven i hans hjem, og resultatet ble et trettisiders intervju som er en uvurderlig kilde for dem som forsøker å forstå Ulven og hans forfatterskap. Selv mente han at tekstene hans talte best for seg selv, uten forfatterens forklaringer.

Anonymt

«Tidligere har jeg ikke hatt noe ønske om å bli intervjuet. Et intervju blir alltid en kommentar. Det man skriver bør kunne klare seg ukommentert, fra forfatterens side. Jeg kan gjerne parafrasere Ibsen, og si at mitt kall er ei at tale, kun at skrive. Den som snakker kan komme til å si utrolig mye dumt, det vet alle som har prøvd å snakke fornuftig og sammenhengende,» sier han i Vagant-intervjuet, og på spørsmål om hva han frykter mest som forfatter, svarer han blant annet: «Å bli kjent i offentligheten. Jeg vil helst leve fredelig og anonymt. Akkurat nå frykter jeg også flere henvendelser om intervjuer. Det blir ikke flere.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da han ble tildelt Obstfelder-prisen i 1993, måtte hans forlegger, Geir Mork i Gyldendal, lese opp takketalen hans mens Ulven selv holdt seg hjemme.

Anarkist

Tor Ulven tilhører samme generasjon forfattere som Roy Jacobsen og Lars Saabye Christensen. Alle Oslo-gutter. Han hadde arbeiderklassebakgrunn og begynte på Forsøksgymnaset. Der kom han i kontakt med motkulturen som rådde på 70-tallet.

Ulven var en viktig del av den norske anarkistiske avantgarden, og regnet seg som ortodoks surrealist fra 1971 til 1979. Diktet «Nattens entomologi» fra samlingen «Skyggen av urfuglen» (1977) er fra hans surrealistiske periode:

«En urfisk med vannskrekk

svever under tordenskyene

Det regner knappenåler

over sletten av rød betong

der en lyskaster snart fanger inn

din sammenkrøkte skikkelse»

Han fullførte aldri gymnaset, men tok kranførerbevis. Resten av sin enorme kunnskap tilegnet han seg på egen hånd.

Inn i et hjørne

Fra 1990 sluttet Ulven å skrive poesi og konsentrerte seg om prosa. Selv forklarte han overgangen på denne måten til Vagant: «Jeg fikk etterhvert følelsen av å ha skrevet meg inn i et hjørne. Begynte å kopiere meg selv. Og da er det selvsagt noe galt. Jeg begynte å eksperimentere med mer fyldige dikt, og oppdaget i ettertid at de var kamuflert prosa. [...] Overgangen var befriende, man får plutselig så forbløffende god plass!»

Tor Ulven var en pessimistisk forfatter. Døden er et sentralt tema i hans tekster. Selv foretrakk han å kalle seg realist innenfor den europeiske modernistiske tradisjonen. «Hver dag er en katastrofe. Hver dag er dommedag. Det er bare å se på nyhetene. Helvete er en levende realitet, for å si det slik,» sier han til Vagant.

Inspirerende

Tor Ulven blir flere steder omtalt som en forfatternes forfatter, og han leses fortrinnsvis innenfor de litterære miljøene. Yngre forfattere refererer til Ulven som en enorm inspirasjonskilde, men han har aldri nådd ut til de store massene. Som kultforfatter har han likevel en uomtvistelig posisjon.

«I utgangspunktet krever jeg ikke noen lærd leser. Man kan kanskje trenge en fremmedordbok og et leksikon, det er det hele.»

Spilte munnspill

Bluesen var viktig for Tor Ulven. Han spilte munnspill i et bluesband, og refererte til munnspilleren Little Walter som en stadig inspirasjonskilde. En gang ble han spurt om hva han ville valgt hvis han måtte velge mellom litteraturen og musikken.

«Bluesen,» svarte han kontant.